Vannforsyning og brannvern i gamle Son: BRØNNENE DEKKET BEHOVET

Brannalarmen har gått i Son, og brannvesenet rykker ut! To mann med hjelm og brann-slange i ei håndtrukket kjerre viser hvordan det gikk til. I regi av Son Kystkultursenter og det lokale brannvesen av i dag. (Foto: LM Arkiv / Svein-H. Strand)

Vannforsyningen i gamle Son var ordnet med brønner. Det fantes noen private, men stort sett var det store kommunale brønner hvor enhver kunne dekke sitt behov, både til matvann og annet. Avfallsvannet gikk direkte ut i naturen eller i de nære bekkene.

(Endret og republisert 13.02.23) I tørkesomre hendte det også at folk måtte ro til Garpeila (ved Garpefjellet på vestsiden av Hølenselva, red. anm.) både for å vaske og for å dekke matvannbehovet.

Dette var en tilstand som varte helt til 1912, da Son fikk sitt første vannverk med forsyning fra Kolåstjernet.

ENDA MANGE ÅR gikk før innlagt vann ble alminnelig, og utespringer og koner ved vannposten var et dominerende innslag i bybildet.

To av de gamle brønnene er fremdeles inntakte og til fri avbenyttelse, nemlig Smedbrønnen og Tronsebrønnen. Navnet Olleveien (Olla, gangstia mellom Skoleveien og Storgata, red. anm.) forteller også om hvor en meget populær vannkilde var å finne.

Heldigvis er Son spart for de store brannkatastrofene som hjemsøkte byer og tettsteder gjennom tidene. Det skyldtes nok en del hell, men et primitivt brannvesen og befolkningens egen innsats var nokså avgjørende.

KVINNER MED SEILDUKSBØTTER DANNET KJEDE

Gården med de syv liv – Spinnerigården – ved torget kan takke kvinnene for at den eksisterer.

Ved forrige århundreskifte, på en tid av dagen da få eller ingen mannfolk var til stede, oppsto brann i bakerbutikken mot gaten. Stedets kvinner utsyrt med seilduksbøtter dannet kjede over torvet.

DEN STRIDIGSTE TØRN hadde fruentimmeret med bøttefyllingen ved sjøkanten, men mindre heldig var en eldre mann som kastet vannet inn gjennom viduet mot varmen.

Til skuelystne ungers fortvilelse nådde ikke vannspruten lenger enn til å ødelegge sukkertøyoppsatsen på bakerdisken.

Men brannen ble slukket, og den regnes som en av de store kvinnebragder i Sons historie.

BORGERVERN MED DELTAKERPLIKT

Brannvesenet ble organisert som borgervern og med enhvers plikt til å delta. Slokningsutstyret var vesentlig de før omtalte seilduksbøtter.

Det var et stort framskritt da en senere fikk to håndpumper med tilhørende baljer og slanger.

Pumpene var så store at hver av dem måtte betjenes av fire til seks mann, samt en stor styrke for å fylle baljene.

Vannverket av 1912 sørget for hydranter. Brannstasjonen lå ved Elim-gården (før tranga ved Son Kro, red. anm.). Foruten pumpeutstyr, rommet den to håndkjerrer med slanger, kuplinger og strålerør.

En høy mast med alarmklokke var brannvarsler, og stasjonen tilgjengelig ved en enorm sminøkkel plassert bak en glassrute – som skulle knuses.

DET VAR EN STOR ÆRE  å være førstemann til brannvarsling og til å knuse ruten, og en kan ikke huske det ble misbrukt annet enn ved noen spede klokkeklang en nyttårsnatt.

Metoden var effektiv og uhyre populær blant stedets ungdom, som i en edel kappestrid ville være først til å kvele enhver brann i fødselen.

Alt dette til tross, så hindret det ikke at Verftet brant ned i 1934, og i 1955 brant Strøms Hotel og tilliggende gamle trebygninger ned.

Disse brannene startet om natten, og hadde vel fått et enda større omfang uten assistanse fra brannvesenet i nabokommunene.

(Fra boka “Sider fra Son”, utgitt i 1979 av Soon og Omegns Vel, i anledning vellets 50 års-jubileum.)

Tilretteleggelse: Are Strand. Tekstredigering: Svein-H. Strand

Visits: 2815