Med “eplestatsråden” i min hage



Hallo! Hvem sitter her og blir lenge intervjuet, i min hage en torsdag ettermiddag?

 

Publisert 21.09.08 (Av: Meg selv. Et småkåseri med store bilder) Hva skjedde i min septemberhage sist torsdag? Jo: – Hallo, roper forsiktig en damestemme bak hekken. – Hallo? Og igjen: –  Haallo!

ROPER fremmede hallo her hos meg? Her ute i det ettermiddagsstille mellom hus, hekker og busker? Her hvor vi akkurat nå ellers bare hører spredte klemt fra naboens hund og klirring av glass, bestikk og service som blir håndtert ved utebordene på et nærliggende serveringssted?

HMM. Hvilken kvinne kan jeg – med malerpøs på hodet og en rimelig fersk hvitmalingsflekk på genseren – hjelpe, og med hva?

HAR HUN gått seg bort i hageland og er akutt bistandstrengende, sånn sett?

ELLER KANSKJE enda verre – er hun tissetrengende på lyse dag? Ja, sånt er liksom greiere å bli av med i mørket i hage-Son, det vet både den ene og den andre.

SÅ VISER DET SEG i stedet at det er spørsmål om jeg kunne hjelpe Norsk Rikskringkasting, NRK?

– JA …?

– MED ET epletre, hvis det var mulig, svarer NRKs unge kvinnelige fortropp med reportasjeplan og penn i hånd, stadig med sordinrøst. (Fortsettelse under bildet.)

Her er hele gjengen i full gang med forberedelser, snikfotografert gjennom stuevinduet.

JOVISST kunne jeg hjelpe Norsk Rikskringkasting med et epletre! Det skulle da bare mangle! Vi er kjente for å være rause, vi soninger.

MEN HVA skulle de gjøre med mitt epletre da – med sine sjeldne epler fra seilskutetiden, og økologiske så det holder?

DE SKULLE vel ikke låne noen frukttunge grener med seg?

TJA kanskje en liten lykkedag for meg, dette. Så ville jeg be NRK-teamet om at de på hjemveien til gjengjeld leverte litt av sakene til universitetet i Ås. Der kunne man så slå fast en gang for alle, ved en genprøve eller noe sånt, at det virkelig er et sjeldent utenlandsk epletre, slik jeg er blitt fortalt. Og så kunne jeg omsider få en underskrevet eksperterklæring om hvor sjeldent det egentlig er. Og hva eplene som ustanselig hver sommer spretter fram på grenene, til mine og skjærenes ubeskrivelige undring og glede – ja hva de egentlig heter. Gjerne på latin.

NEI, det gjaldt om de kunne ta med seg kunnskapsministeren. Solhjell.

SJØLVSAGT kunne dei ta med seg Bård Vegar! Ein drivandes statsråd, nynorskmann og greier. Vi er jo dessutan like ved å vere grannar. Så det skulle berre mangle! Kva slags sjeldne eplesortar som veks i det norske hagelandskapet skulle jo også ligge rimeleg nær eller i emnegata hans. Sprei kunnskapen ut i verda!

NOK om dette tankespinnet på nynorsk.

KOMMER´N NÅ, eller? (Fortsettelse under bildet.)

Eplekjekk blir vel feil, selv om det er fristende i en sammenheng som denne. Så jeg skriver: En opplagt kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, etter at han er blitt intervjuet av Schrödingers Katt og har smakt på mine epler på tampen av en lang og hektisk dag, som statsråder jevnt har.

NEI, han skulle komme kl. 16. Og klokken var nå bare 15, så her ble det nok mye venting fordi de fant et fint epletre så fort. Tenker jeg inni meg.

SÅ VISER DET SEG at det er en masse å gjøre fram til da. For dette var ikke noe kjappkjapp-tagning til Dagsrevyen. Det var et komplett reportasjeteam fra selveste favorittprogrammet mitt som hadde rykket inn på plenen. Schrödingers katt, dere!

FØRST skulle det tørrtrenes så reporteren kunne få frisket opp introduksjoner og spørsmål og kameramannen kunne finne sine standplasser å skyte fra, og der produksjonsassistenten skulle illudere kunnskapsministeren.

NÅ BLIR JEG PENT FORTALT at de, på dette stadiet, ikke pleier å ha uvedkommende så tett opptil. Javel da. Overfor media har en hageeier noen ganger tapt sin rett, det forstår jeg, og tar tilhold på verandaen, med kamera skuddklart, jeg også. Solhjell skulle bli fortalt at jeg ønsket å ta noen kjappe bilder til Lokalmagasinet.no når de var ferdige.

SÅ er hovedpersonen kommet. Nå trener de på ordentlig, og snart kjøres det på opptak.

MEN JEG blir snart bedt om å foreta enda en tilbaketrekning på mitt eget gods. Det viser seg nemlig at jeg kommer med på opptakene. Å ha vært uønsket linselus i Schrödingers Katt er ikke noe jeg trenger å ha på min ellers lange nok merittliste. Så jeg trekker inn i stua, og derfra kan jeg se at det med systematisk flid blir frambrakt et langt og sikkert sobert råstoff for klippebordet, der nede på plenen.

JEG VÅGER meg ut på verandaen igjen da det hele ser ut til å være overstått og turen som avtalt er kommet til meg. Statsråden har hatt en lang dag, jeg har knapt fått begynt på min, og jeg knipser meg fort ferdig.

DERMED føyk han ned gangstia som et lyn, og borte var´n. Ja, de sjeldne eplene mine er en sann kilde til sunnhet og fornyet energi, kan jeg love dere. Og nå vet han jo hvor jeg bor, i fall han skulle ville smake på dem og få økologisk energipåfyll en annen gang før 2008-sesongen er over.

DA VENTER VI alle spent på hva NRK har fått en kunnskapsminister til å si om epler, spesielt siden det vel er et felt som normalt tilhører andres departementale porteføljer ernæring, landbruk, handel. (Fortsettelse under bildet.)

 

DET ER helt åpenbart noe Schrödingers Katt og Solhjell ønsker å lære oss om epler. Annen frukt også. Litt hørte jeg nemlig. Men mer tør jeg ikke røpe såpass lang tid før innslaget sendes. Å gjøre mine kolleger i den prisbelønte redaksjonen forbannet, er da virkelig noe av det siste jeg unner meg selv.

TIL SLUTT lurer jeg veldig på om kameraet fikk meg seg en luring som ikke tar regi selv fra NRK, og ble værende igjen på verandaen. Nemlig Bamse, min svarte katt som under deler av opptakene lå langflat med store øyne og hodet stikkende ut under rekkverket.

ET STIKKBILDE eller to av denne tilskueren ville kanskje gjort seg. Vi får bare vente og se. Og for alle tilfellers skyld: Ovenfor kan dere se et temmelig alternativt portrett av Bamse i godstolen. Det er forresten en hunkatt, og hun er ikke så olm som øynene kan tyde på, bare gløgg og uhyre skeptisk noen ganger. Som når hun får besøk av Shrödingers Katt i sitt eget revir.

St.

Hits: 41