www.lokalmagasinet.no NYHETER | Kunstnerliv i Paris: Trange kår, kostbare kafévaner Lø. 25. feb. 2017
Meny

Kunstnerliv i Paris: Trange kår, KOSTBARE KAFÉVANER

Denne artikkelen ble skrevet i 2003 med utgangspunkt i Bjørn Linnestads bok "Dørnberger. Maler og musketér" som Vestby Kunstforening ga ut i i 1989, i forbindelse med markeringen av 125 års-jubileet for malerens fødsel. Artikkelen har ligget dårlig tilgjengelig i vårt arkiv, og republiseres her i anledning den lokale markeringen av 150 års-jubileet. TEGNINGEN nedenfor er et selvportrett fra 1907 av kunstneren med sin elskede "hamborgske hatt", som han kalte den. Tegningen er avfotografert fra Bjørn Linnestads bok.

Republisert 26.07.14 De hadde trange kår, men kostbare kafévaner, mange av de unge, lovende kunstnerne i Paris før århundreskiftet. Det norske talentet Carl Dørnberger var ikke noe unntak.

Av Svein-H. Strand


♦ Han var snarere prototypen på den fattige kunststudent som med nød og neppe klarte å opprettholde livet, langt hjemmefra. Men Dørnberger prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen – og viste at han hadde både næringsvett og betydelig oppfinnsomhet. 

Bare 19 år gammel kom han i 1883 til storbyen for å studere ved Academie Julian.

Han ble tidlig bestevenn med den jevnaldrende finske maleren Axel Gallén, som også var kjent under navnet Gallén-Kallela. De to holdt sammen i tykt og tynt – ikke minst på rangel i boulevardenes mange skjenkesteder.
  
Sitt utsvevende natteliv til tross, så var de svært arbeidssomme begge to, og tok gjerne veien rett til atelieret om morgenen etter en lang natts fest.   

Men en av sammenkomstene må ha vært noe utenom det vanlige. Den siste skål ble ikke utvekslet selv da natten gikk over i en ny dag. Noen falt nok av etter hvert, men det ble faktisk ettermiddag før Dörnberger og Gallén bega seg på hjemvei.  

FORVIRRET HANEN

Retretten foregikk ikke særlig lydløst. I nabolaget der de to kunststudentene bodde, fantes en myndig og samvittighetsfull utegående hane. Utallige ganger hadde den sett og hørt de to ranglefantene dra seg støyende forbi, mens den selv var i ferd med å utføre dagens vekkeplikter.   

Men Dørnberger og Gallén i farta midt på blanke ettermiddagen! Det var noe som satte hanen i den aller største forvirring. Den vugget urolig fram og tilbake og lot vekselvis venstre og høyre bein henge i lufta noen sekunder, mens den jaaamret ut sine frustrasjoner.   

Til slutt kom hanen til den slutningen at disse signalene på morgenstemning i gaten, ja de var virkelig altfor sterke til at de helt kunne overses. Dermed satte den i å gale av full kraft!

Og vi må tro at Dørnberger og Gallén fikk seg enda en god latterkule, før de henga seg til alvoret ved staffeliene. Skjønt: Kanskje var det heller sengen skrittene ble styrt mot denne gangen?
   
Nattelivet kostet, og kaféregningene gikk mer enn én gang på bekostning av penger til fast føde neste dag.

Med andre ord: De hadde ikke alltid penger til frokost. Men de hadde så absolutt næringsvett, og var ikke redde for å improvisere en morgenkonsert dersom deres finansielle stilling tilsa det.

Etter evne foredro de så noen glade viser – på norsk eller fransk – for parisiere på vei til arbeidet.   

På en slik morgenkonsert, fortelles det, klarte de å få inn opptil 30 francs. Det var en
hyggelig slump penger på den tiden, så publikum må ha vært godt fornøyde.   


BØNNEBREVET SOM VIRKET

Selv konsertinntektene strakk likevel ikke alltid til når kafélivet skulle finansieres. Så ble det å ty til bønnebrev hjem.

– Men fra familiene kom det bare formaninger og gudsord i retur, som Bjørn Linnestad skriver i sin Dörnberger-bok.   

Til slutt ble fortvilelsen så stor at Dørnberger lot all skam fare: Han sendte hjem et brev hvor han tegnet et overmåte dystert bilde av situasjonen.

Han led angivelig av hungertyfus – og med hjernebetennelse på toppen av det hele! Økonomisk nødhjelp var derfor helt påkrevet ...   

En forskrekket familie kunne vanskelig gj¿re annet enn å sende penger i all hast.   

Det hører med til historien at Dørnberger signerte brevet med navnet til en legevenn. Slik fikk den alvorlige diagnosen et skinn av ekthet.  


For sikkerhets skyld var legens forbønn skrevet på et ark hvor sykehusets navn var påtrykt. Det gjorde nok utslaget hos de respektive familiene i Norge og Finland.  

Oppfinnsomheten ga faktisk så stort utbytte at de to vennene ”levde som millionærer til på vårparten”, for å bruke Linnestads ord.   

UTELIGGING GA LUKSUSMIDDAG

Å  knipe inn på losjiutgiftene var et annet grep som finansierte kafélivet. Om våren flyttet de ganske enkelt utendørs i noen uker.

I parker og under Seinens broer gjorde de det beste ut av tilværelsen, sammen med  byens faste uteliggere.

Ikke så rart at de unte seg en luksusmiddag eller to på en av byens absolutt beste spisesteder når utendørssesongen var over.

Men forståelig nok, så kunne ikke belønnelsens avnyting starte før de hadde gjennomgått en grundig fysisk renselse.

CHRISTIAN SKREDSVIK RAPPORTERTE

En av de beste kildene til å forstå norske kunstneres liv i Paris på denne tiden, er maleren Christian Skredsvig som flittig observerte og hørte både det ene og det andre under sitt eget studieopphold i metropolen.

I sin selvbiografiske roman "Møllerens sønn" beskriver Christian Skredsvig de to unge kunstnerne på en måte som både utfyller og oppsummerer på sin måte det som her er skrevet:

"Takanan og Dörner var muskuløse som unge brytere og lignet hverandre i miner og manerer og korte mørke mustascher. De gik på livet med krum hals, hidset hverandre ved gjensidig beundring og søkte eventyr av resikableste art, landseknægter fra trediveårskrigen.  

Men de var også intelligente, flittige og tok sine studier alvorligt. De såes aldrig i montmartrekvarteret eller blandt landsmænd. Og Dörner hadde glemt sit norske morsmål, talte svensk-finsk. Takanan bandte på norsk."


Det lystige pariserliv var dem vel forunt. Senere kom alvorligere tider i rikt monn for begge ”"andseknægter".

TIL HOVEDARTIKKELEN: Maler og musketér.

Lokalmagasinet.no (LM) er et uavhengig allment nettmagasin
Ansvarlig redaktør og utgiver: Svein-Harald Strand
Strand Prinfo, Postboks 160, 1556 Son, tlf 64 95 73 48
post@lokalmagasinet.no | www.lokalmagasinet.no
web: info helgeland