|
|
|
Dagny Halds skulptur som ønsker alle sjøfarende velkommen til den gamle hollenderstaden Son.
LM-foto: Sturla Strand ©.
|
|
|
Son og Rockport – et symptom
 Publisert 02.10.08 (LM Kommentar: Svein-H. Strand) Utløst av strandsonekrigen på frontavsnittet Sonstranda – Skutebaugen har det oppstått en debatt i Moss Avis om Son kontra Rockport i Maine, USA. Bente Heuch i Laksa Vel har åpenbart vært i Rockport, motdebattant Dag Larsen åpenbart bare på internett.
Illustrasjon t.h.: Stock.exchng
Selv har jeg bare såvidt vært innom Rockport på internett – det ble jo på en måte obligatorisk for en lokalredaktør – uten å telle spisesteder m.v. Men nok til å få bekreftet at Rockport ikke er Son.
♦ Akkurat som USA ikke er Norge, selv ikke i det lille format. Med dette blir det en debatt som er symptomatisk for mye av det som skjer.
Det som forundrer og faktisk skremmer meg litt, er den spesielle timing som ser ut til å følge Dag Larsen som lokal utbyggingsdebattant.
♦ Av en eller annen grunn er et ordflinkt menneske som han ikke med i prosess for å påvirke beslutninger den ene eller den andre veien.
♦ I beste fall er han med når prosessen tar litt sære avstikkere. Hvis det da ikke gjelder biblioteksaken i Son, slik det forventes av en forfatter.
 Tåkelagt norsk "Rockport" som illustrasjon til en tåkelagt meningsytring
av Dag Larsen i Moss Avis.
Foto: Badi Batchelor
OSLOS NYE DRABANTBY?
Nei, så langt tilbake jeg kan huske har Dag Larsen enten vært humrende medietaus, eller så finner han en litt uheldig debattskrivende å knuse med noen tørre fakta-selvfølgeligheter og en evinnelig påpeking av at Oslo har fått en ny drabantby (sic).
♦ Som da han, midt i den heteste Son Havn Nord-debatten, uttrykte mer bekymring for den pågående utbygging av Sletta som næringsfelt. En drabantby til Oslo måtte da ha noen blokker!
♦ Denne gang var det nesten altfor lett å spå at Larsen var underveis i skrivestua.
Altså – og bortsett fra at Son aldri har vært og aldri kan bli en drabantby til Oslo, og nå faktisk er et tettsted i Moss, ifølge Statistisk Sentralbyrå:
Fordi en debattant – i en mening de fleste leserne forstår rimelig bra – har vært litt uheldig i en stedssammenlikning, ja så går det den riktige veien i Son, liksom!
 Fortsatt stormangrep på en liten kystby? Foto: Sturla Strand
DET GODE SOM DET BESTES FIENDE
På denne måten byr Larsens innlegg seg gjerne fram som "vaskeseddel" for et veilederhefte til fortsatt stormangrep på en liten kystby. Og forsåvidt – for at flest mulig skal pendle til og fra jobber i Oslo, på vei og bane som fra før er u-bærekraftig overbelastet.
Måten den ekte soningen Dag Larsen taler Sons sak på, blir et stjerneeksempel på at det gode ofte blir det bestes fiende.
♦ I både det sagte og usagte leser vi inn en forståelse og aksept for alt fra den (veldig norske) skamløse og økende alkoholiserte skjendsel av sentrumsnatten (som Bente Heuch var klart nok innom). Like til de kommunale myndigheters oppsiktsvekkende frimodige opportunisme i forhold til overordnede myndigheter – i nettopp utbyggingssaker.
 POESIFESTIVALEN OG SPA-HOTELLET
I stedet hyller han bl.a. at Son nå er blitt utstyrt med hotell, punktum. Et hotell som nå trenger mer lebensraum i begge fløyer enn det de ville være ved da det ble søkt, er ikke i Larsens skrivehode.
♦ Ja, tenk om vi hadde hatt Spa-hotellet da han arrangerte den nasjonalt anlagte Poesifestivalen! Ser vi ikke for oss de enkle, skjeggstubbete poeter spa seg avgårde til Kugrava for en enkel overnatting eller to.
♦ Hvorfor kan han ikke heller si som sant er: At han ikke orket å være primus motor mer, fordi det ikke var nok hjelp å få – heller ikke fra de mange innflytterne?
♦ At det lokale demokrati er i klar og målbar endring, fra å være et representativt styringsuttrykk til å være en ren bisitter i saksbehandlerstyrte prosesser, finner åpenbart heller ikke Larsens bekymring. I alle fall ikke når han uttrykker seg i det offentlige rom, og hvorfor dét, tro?
Vi snakker tross alt ikke om husfarger og takvinkler, men om tiltak som påvirker Son som vi liker, på det mest grunnleggende planet i nåtid og framtid.
NOE VED ROCKPORT LIKEVEL?
Kanskje har vi litt å lære av Rockport og andre små kyststeder, likevel? I måten å tenke på, for eksempel?
♦ En annen gang skal jeg skrive om en liten italiensk kyst-, ferie- og fiskerby på Toscana-kysten som heter Castiglione della Pescaia. Der har jeg vært. Tre ganger.
♦ Mange har vært på andre småsteder rundt om i verden, og som vi drar til – og taler godt om – nettopp på grunn av en i hovedsak bevart idyll. En idyll som derfor er store attraksjoner både for besøkende og fastboende. Idyller der de ikke finner på å ville lage "kyststier" gjennom bl.a. fiskemottak og badestrender, og der trange smug ikke er så trafikkfarlige som de angivelig er i Son.
Hvorfor er det så mye om å gjøre å forandre Son rent fysisk, visuelt og miljømessig (forurensning), og å forrykke balansen mellom de naturgitte føringer og det vi gjør i arbeid og fritid?
Kan Dag Larsen skrive litt om dét, tro?
SVEIN-H. STRAND
|
|
