www.lokalmagasinet.no NYHETER | ”…ved å oppsøke klager og hans kone i deres hjem” Fr. 16. nov. 2018
Meny

”…ved å oppsøke klager og hans kone i deres hjem”

(26.10.18) (Kommentar av Svein-H. Strand, LM-redaktør) Etterforskning. Politietterforskning. Smak på ordet og begrepet. Vi ser det i nyhetene jevnt hver dag. Men hva ligger inni? I det små. Ikke at det er noen liten sak det som skjedde i stua mi en lørdag ettermiddag i juni. Hjemmet er jo for de fleste ”hellig” sted! Men noen ganger kan det være greit å gjerde inn saker som bor i store og i små paragrafer i straffeloven. Med ”små” saker mener jeg da saker som det er lett og fort å finne ut av. Blant annet fordi alt skjer veldig åpent og det er vitner, og at ingen fysisk skade har skjedd.

Så hva betyr det at verken Øst politistrikt eller Oslo statsadvokatembeter synes det er noen vits i å etterforske – eller undersøke – som politiet også kaller det i sin innstilling til statsadvokaten om hva som skjedde i stua mi?

Jo, de har gått igjennom anmeldelsen min. Men har de egentlig lest den?

For hvordan er det mulig å lande på at, sitat: ”Anmeldelsen synes å ha sin bakgrunn i en sivilrettslig konflikt mellom partene (sic.)”? Og at saken (bærer) ”preg av at partene er i konflikt og eventuelt opptrer ubehagelig overfor hverandre (sic.), men ikke at det foreligger mulige straffbare forhold som bør etterforskes.”

Fra min anmeldelse 16. juni: Min kollega hadde i løpet av disse minuttene stilt oss i en situasjon med sterkt ubehag og hvor vi opplevde at vi trengte akutt hjelp. Hun sto bredbeint en meter fra stolen min innerst i stua der jeg var begynt å skrive på en sms da hun kom. Hun nektet å rikke seg før jeg hadde avgitt "forklaring". Og hun skulle vite hvem jeg skrev sms til!

I mitt lange liv har jeg aldri, verken privat eller i jobbsammenheng, hatt behov for å ringe etter omgående bistand fra politiet. Ikke før denne ettermiddagen da jeg satt innerst i stua. Plutselig, omtrent en meter foran meg: En sterkt utagerende kollega jeg aldri før har sett, bare snakket med i telefonen. Mellom oss og en eventuell flukt mot åpen verandadør: En sofa, bord og stoler.  

Som mange nå vet – også politi og påtalemyndighet – så sto inntrengeren godt forankret og uanfektet rett foran meg og registrerte at jeg ringte politivakta. To ganger i løpet av to-tre minutter.

Jeg opplevde dette som ubehagelig, ja som en skremmende situasjon, men ble sittende i stolen med mobilen slik jeg gjorde da hun tross advarsler tok seg inn i stua med bjeffende spørsmål som: Hva gjør du? Hva skriver du der?

Det holdt hardt, men jeg ble sittende også da den tidligere kriminalreporter avslørte at hun tok opp lyd av alt som ble sagt. Og kanskje ville ingen politipatrulje kunne komme, selv om vakta skulle svare på et tredje forsøk. Det kunne fort endt i håndgemeng mellom bord og stoler. Og hva visste jeg om hva den medbragte – den ukjente som sto og ventet ute på verandaen med godt innsyn til stua – kunne finne på?

Tilbake til politidistriktets innstilling om at de ikke har funnet ”rimelig grunn” til å gjøre noe som helst med saken. Det anføres deretter at anmeldelsen helt eller delvis er basert på en artikkel som jeg refererer til, og hvor mistenkte er omtalt.

Rimelig korrekt. Min kollega hevdet at hun ikke hadde fått anledning til å gjøre bruk av tilsvarsretten. ”Den samtidige tilsvarsretten”. Her i betydningen at jeg ikke hadde tatt kontakt for å be om en kommentar før saken ble publisert natt til fredag. Og fra neste morgen og til sent på kvelden hadde jeg reisefravær.

For øvrig hadde jeg lørdag formiddag sendt en epost, bl.a. med oppfordring til å skrive noe relevant som kunne publiseres om den aktuelle artikkelen der hun er nevnt.

Det er det hele. Altså heller ikke noe sivilrettslig. ”Bare” en sak for Pressens Faglige Utvalg, eventuelt. Og det hører med at min kollega heller ikke i ettertid har gitt noen kommentar. Så nå har hun i tråd med regelverket for lengst mistet sin presseetiske rett til å få kommentere saken, men har heller aldri bedt om ordet.

Så da er også bakgrunnen utdypet. I alle fall for det som gjelder ”opprettholdelsen av henleggelsesbeslutningen”, som det heter i politispråket.  

Herfra og til det som skjedde, med uberettiget adgang eller opphold til tross for oppfordring om å forlate stedet
(kursivert: fra straffelovens paragraf 268 2. ledd; straffes med bøter) er det et drøyt stykke! Uten legalt handlingsrom imellom, for å si det sånn.

Og jeg sier også dette: Politi og påtalemyndighet har her utvist en ”atferd” der jeg hadde vanskelig for å finne et dekkende adjektiv.

Det ble: Ynkelig.

Resultatet er egentlig ikke det verste med denne saken, selv om jeg føler ubehag ved at politiet i det fine landet jeg bor og lever i, ikke ser seg i stand til å gjøre noe med en åpenbart ulovlig handling som denne! Detaljert beskrevet i min anmeldelse samme kveld.

Henlegges ikke på grunn av bevisets stilling. Heller ikke – verken på eller mellom linjene – nevnes manglende kapasitet. En undersøkelse, for å få bekreftet hva som faktisk skjedde, ville krevd lite av tid og ressurser.

Og jeg lever for all del godt med at min kollega slipper bot. Det patetiske er – foruten den lange responstiden – tenkemåten og måten å beskrive den på!


På den bakgrunn som beskrives i politiets innstilling ”synes klager å pretendere at mistenkte har fremsatt trusler, utvist hensynsløs atferd eller liknende ved å oppsøke klager og hans kone i deres hjem.”

Bevare meg vel! Avgjørelser som denne kan ikke påklages videre. Men Riksadvokaten finnes og kan både oppsøkes og skrives til.

 

Lokalmagasinet.no (LM) er et uavhengig allment nettmagasin
Ansvarlig redaktør og utgiver: Svein-Harald Strand
Strand Prinfo, Postboks 160, 1556 Son, tlf 64 95 73 48
post@lokalmagasinet.no | www.lokalmagasinet.no
web: info helgeland