|
|
|
Etter et opphold i LM-arkivet er det på plass igjen, bildet av Dagny Halds skulptur som ønsker alle sjøfarende velkommen til den gamle hollenderstaden Son.
LM-foto: Sturla Strand ©.
|
|
|
Hmm – lyver bildet?
Foto: Hans Christian Aakre
Publisert 22.12.09 (LM 2008-REFLEKSJONER Svein-H. Strand) Det sies at bilder kan lyve. Fotografier. Og det er sant. På sett og vis. Holder vi rene manipulasjoner utenfor, så snakker vi da om at bildet viser noe annet enn det øyet kan se.
♦ Fordi: Det kan i opptaket være brukt linse eller annet utstyr, eller ekstreme blenderåpninger, som forvandler motivet radikalt. Ut kommer en dekorasjon eller et kunstverk; somme tider et underholdningsobjekt.
♦ Hele denne lange innledningen synes vi var nødvendig – for så å repetere overskriften: Lyver dette bildet?
 NOEN FAKTA
Bildet, som vi av praktiske grunner gjengir en gang til i lite format ved denne teksten, er tatt fra båt den 13. desember 2008. Båtene i forgrunnen ligger ved den borteste flytebrygga på Son havn.
♦♦ Videre ser vi nedre del av Pjåken med den gamle fisker-driftsbygningen.
♦♦ Og ja: Det er spahotellet vi ser rett bortenfor! Eller er det ikke rett bortenfor? Ja det var det da.
♦♦ Bildet er tatt med en kraftig telelinse. Det sier seg nesten selv. En typisk effekt når du bruker kraftig telelinse for å få med flere ting som ligger godt fra hverandre, er at objektivet forflytter dem nærmere hverandre. Alt komprimeres.
Det var det fototekniske. Så kommer realitetene:
ALT ER RELATIVT
Alt er relativt, også i en sammenheng som denne. Selv telelinsa kunne ikke tryllet fram hotellet i bakgrunnen hvis det ikke hadde vært der. Hotellet ligger bostavelig talt i søkeren. Dermed også i blikket, om enn det ikke blir så stort der. Størrelsen på hotellet vises riktig i forhold til de andre objektene.
At anlegget ligger i strandsonen – i en kommune som skryter av å være landets fremste vokter av den, etter lovverket, hellige strandsone, kan det ikke være noen som helst tvil om. Heller ikke at hotellet alt i alt plasserer seg i strandstedet Sons bebyggelse-sfære. Dette i motsetning til hva kommunens saksbehandler, spesialrådgiver og strandsonevokter Roald Haugberg la til grunn i sine vurderinger av det modernistiske arkitektoniske grepet.
♦ Som bildet er et vitnesbyrd om: Et sentralt og kanskje avgjørende moment i en slik vurdering, er om man tar i betraktning hvordan hus og anlegg tar seg ut fra sjøen. Det er jo helt riktig at hotellanlegget, vurdert fra land, ikke inngår direkte i sfæren til tettbebyggelsen nordover. Men fra sjøen, altså – telelinse eller ei – stiller saken seg straks annerledes.
 Son 2008 – i den andre enden av det som en gang var blant landets best bevarte tettsteder: Son Havn Nord. Urban arkitekt, som i Kugrava: Kjell Reine. Politikere: De samme.
LM foto: Svein-H. Strand
ET PANORAMA AV SON
For å si det sånn: Vi ser jo heller ikke Spinnerigården fra Wittustoppen. Du må faktisk ned til torget for å se den og de andre flotte gamle gårdene i sentrum.
Men fra sjøen utenfor den gamle hollenderstaden møter du et panorama av Son. Punktum. Et panorama som nå har fått radikale og dramatiske "tradisjonsbrudd" i begge ender:
♦ Fra sjøsiden: Kveldsmørkets "danskebåten"-illusjon – det såkalte politiske uhell ved Son Havn Nord. Til urban-arkitekt Kjell Reines løsning nummer to – for det som kunne være et konsept med tittelen "Nye visuelle flanker i Son" – det bevisste stilbrudd i Kugrava i Sør-Son.
♦ Kampen for bevaring av (restene etter) det gamle og historisk uhyre verdifulle båtbyggeriet på Kugrava er over, og tapt. Og som på Son Havn Nord blir det ingen omkamp.
 Båtbyggeriet i Kugrava var et av de viktigste i Oslofjorden i den aktuelle perioden. Men alle lot som ikke.
LM-foto: Svein-H. Strand
KAMPEN OM KULTURMINNET TAPT
FØR DEN HADDE BEGYNT
I realiteten var kampen om dette kulturminnet tapt før den hadde begynt – og med god hjelp fra Vestby kommune både før og under prosessen.
FØR prosessen: Vestby kommune hadde ikke overholdt sin plikt til å føre "Son Marina" inn på listen over kulturminner innenfor sitt domene.
♦ Listen skal være en alltid oppdatert oversikt, som legges til grunn når bl.a. Riksantikvaren kommer på banen i slike tilfeller. Derfor kom folk fra Riksantikvaren på befaring i tolvte time, like før en skulle begynne å rive det gamle anlegget for et år siden.
 Kulturminnet i Kugrava sto ikke bare utenfor listen over kulturminner i Akershus, det sto også i årevis utenfor vedlikehold av eieren Son Marina AS. Dermed ble også kamelen litt lettere å svelge for alle, da rive- og knusemaskinene fikk slippe til.
LM-foto: Svein-H. Strand
♦ Etter en kort betenkningstid konkluderte Riksantikvaren ikke overraskende med at det ikke hadde noen hensikt å benytte seg av retten til å nedlegge midlertidig byggeforbud, for bl.a. å se på mulige alternativer.
LØPET VAR KJØRT
Selv for et kulturminne som ble vurdert svært høyt: Løpet var dessverre kjørt. Shit happens. 
Son Marina – før dét Son Slip og Baatbyggeri – slik vi husker det når vi kjørte forbi på vannet. Privat eid og drevet – og borte fra bevaringsverdig-listen som det var – skjøv vi alle sammen kulturminnet foran oss.
LM-foto: Sturla Strand
UNDER prosessen: En kommunal saksbehandling som i betydelig grad tilfører begrepet offentlig velvillighet ny bredde. En saksbehandling som ikke overraskende produserte rykter om kameraderi og korrupsjon. Dette ned til det absolutt brede lag av soninger.
♦ Den kommunale historieskrivning skal riktig nok ha det til at det var en viss leserbrevskribent som fant på – og senere kolporterte – "påstandene". Og etter hvert slik at det hele måtte granskes eksternt i stor stil – og med forutsigbart positivt resultat for kommunen og dens impliserte aktører.
 Båtbyggeriet på Kugrava var i sin tid et av de største i landet. Det vi rev, var det siste minnet av de gamle båtbyggeriene rundt Oslofjorden. Intet mindre. Det har vi fra Riksantikvarens hjemmeside.
Foto: Eivind Lande, Riksantikvaren
KONSEKVENSANALYSE A LA HAUGBERG
For å nevne bare én ting som selvfølgelig ingen korrupsjonsjeger i verden kunne slått ned på:
♦ Roald Haugberg alene tilførte en nærmest bisarr bredde til forståelsen av det nasjonale kravet til omfattende, spesifiserte konsekvensanalyser. For vann, land og luft når det gjelder nyanlegg over en viss størrelse.
I sin forelskelse av planen fant han da på å dele den i to, for at det omsøkte anlegget skulle falle utenfor kravet i areal. Han trakk ut leilighetsanlegget. Så skulle alt være i orden.
♦ I forveien hadde spesialrådgiveren forsikret verden om at nødvendige konsekvenser uansett var gjennomført, internt i kommunen. Derfor "visste" man blant annet at den ekstra trafikkbelastningen for Son sentrum som følge av anlegget, kom til å bli liten. For: Det vesentligste av trafikkøkningen kom til å gå gjennom Grevlingveien, forstås.
REDDET AV GONGGONGEN
For å gjøre en lang historie om bl.a. anke kort: Senere ble alle på sett og vis reddet av gonggongen. En beleilig lovendring midt i prosessen gjorde nemlig at Fylkesmannen ga kommunen anledning til å behandle spørsmålet på nytt. Kommunestyret valgte da å benytte seg av retten til å velge bort en konsekvensanalyse. En var jo kommet så langt mot kveld i Kugrava.
1. november 2008 blir Roald Haugberg bredt smilende avfotografert i baren da Moss Avis dekker åpningen av Son Quality Spa & Resort. Han er sammen med sin kone, ansatt i kommunens økonomiavdeling, som heller ikke slapp unna korrupsjonsjegernes ekle gransking.
SIKKERT BARE EN VANLIG GJEST
Det ville ikke jeg gjort hvis jeg var Haugberg, enda jeg godt kan like en gintonic eller to i en flott hotellbar. Men så er jeg ikke spesialrådgiver; heller ikke har jeg Haugbergs nerver, enda jeg skriver i og redigerer Lokalmagasinet.no. Som ifølge Haugberg bare lager "søppeljournalistikk av verste slag".
♦ Og når jeg tenker meg om, så var han sikkert bare vanlig gjest. Ikke invitert av utbyggeren! Det hadde i hvert fall ikke passet seg for noen av partene, hadde det vel? Jeg mener: Etter alt som har skjedd!
Det som er bombesikkert, er at Moss Avis-bildet ikke lyver. Han var der. Foran vidvinkellinsa.
|
|
