Stillfaren krigsseiler
har endelig fått ro
TILFØYELSE 27.11.08:
Einar Knudsen døde på Vestby sykehjem 27. november 2008, 87 år gammel.
Fred over hans minne. Red.
TILFØYELSE 09.06.08:
Evelyn Molla Knudsen døde på Aker sykehus 8. juni 2008, 88 år gammel.
Fred over hennes minne. Red.
Intervju med Einar Knut Ernestus Knudsen
Født: 16.6.1921
Gift med Evelyn, kallenavn Molla
En av landets få gjenlevende krigsseilere, med 65 måneder på havet
Tvunget til å leve med traumene i taushet
Publisert 31.03.08 I dag tar det sjelden lang tid før de som utsettes for ulykker får tilbud om krisepsykiatri. Einar Knudsen (86) fra Son tilbrakte store deler av andre verdenskrig på havene, en mental belastning som de aller færreste av oss har vært i nærheten av. Men det kom aldri noen hjelpende hånd fra staten, og først etter over 30 år fikk han anledning til å snakke med noen om det han hadde opplevd.
Det var ikke før i 1980-årene, da Knudsen ble bedt om å komme til distriktets ungdomsskoler for å fortelle om krigen, at han fikk en mulighet til å snakke om det han hadde vært igjennom.
Da han kom hjem til Son i 1946, var det ingen av veteranene som sa noe om hva de hadde opplevd. En snakket ikke om krigen. Sånn var det bare. Den skulle glemmes og fortrenges. Ja, emnet var nærmest tabu.
Selv ikke Knudsen og hans egen far, som også hadde vært på sjøen under krigen, snakket noensinne med hverandre om de voldsomme påkjenningene som de gikk og bar på.
FIKK ALDRI RETTIGHETSINFORMASJON
Det ble heller ikke gjort stort fra statens side for å lette situasjonen for krigsseilerne. Krisehjelp var et ukjent begrep, og Knudsen fikk aldri noen informasjon om at han var blant dem som hadde rett til å få krigspensjon.
Først mellom ti og 15 år etter krigens slutt fikk Knudsen det økonomiske bidraget han hadde krav på – etter at han var blitt tipset om det av en kamerat, og selv oppsøkte lege.
Da kom det fram at Knudsen hadde tilbrakt i alt 65 måneder på havene, noe som også førte til at han kunne motta et diplom for spesielt lang og tro tjeneste.
DET BLE EN STOR FAMILIE
Til tross for vanskelighetene kan Knudsen se tilbake på et langt og rikt liv. I 1948 ble han gift med Evelyn, i Son kalt Molla siden hun var lita, og sammen har de tre døtre, seks barnebarn og seks oldebarn.
Eneboligen så de seg nødt til å forlate i fjor, men fra omsorgsboligene på Stenløkka i Son har de en enestående utsikt til Son sentrum og til fjorden.
Knudsen har mistet det ene øret sitt på grunn av en kreftoperasjon, men ellers er helsa relativt god. Molla serverer oss kaffe og vafler. Einar skjelver lett på hendene, men smiler:
– Jeg tror jeg var heldig som kom hjem til en liten plass som Son. Alle kjente meg. Det var mange som gikk til grunne etter krigen. Ble lasaroner og alkoholikere, sier Knudsen lavmælt. Mange ville nok ha kalt krigsseilerne helter hvis de hadde visst hva de gjennomgikk.
 VAR DE FOR BESKJEDNE?
Men Knudsen nevner ikke mot med et ord. Han er beskjedenheten selv. Kanskje var det derfor staten ikke gjorde mer for å hjelpe veteranene etter krigen? Fordi de var for beskjedne?
Einar Knudsen begynte sjømannstilværelsen tidlig. Som så mange unge menn den gangen. Alt som 15-åring fulgte han i farens fotspor. Faren hadde vært sjømann hele sitt liv.
– Han prøvde å advare meg. Men det nyttet ikke.
♦ Han mønstret på en båt eid av Biørnstad-rederiet, et tankskip, ble messegutt, og brukte dagene på å vaske lugarene og servere mat til offiserene. Da han hadde fylt 16, kunne han også jobbe på dekk.
♦ Det ble to år om bord i Biørnstad-båten; deretter gikk han om bord i ”Washington Express”, en fraktbåt som frekventerte kysten av Amerika.
I CALIFORNIA 9. APRIL 1940
Da Norge ble tatt av tyskerne, var Knudsen i California. Båten ble bestykket med kanoner på basen i San Diego, og da det var gjort, begynte ”Washington Express” å frakte matvarer over til det stadig mer isolerte Storbritannia. Alene, ikke i konvoi, noe som ble stadig mer risikabelt etter hvert som tyske ubåter begynte å angripe alt som kunne tenkes å frakte forsyninger til England.
– Cork Street til Lime Street, som vi sa. New York til Liverpool, forklarer Knudsen.
♦ Sommeren 1942 forlot han ”Washington Express” og mønstret på en Mowinkel-båt, det store stykkgodsskipet ”Molda”. Den fraktet ammunisjon fra Amerika til England, og gikk i konvoi.
Knudsen visste det ikke, men vinteren 1942-43 skulle bli den verste for skip i alliert trafikk under hele krigen. Det var fortsatt høyst usikkert hvem som kom til å vinne, og det krydde av tyske ubåter i Atlanteren.
♦ Seks turer fram og tilbake til England gjorde Einar Knudsen mens han var om bord på ”Molda”. Han har fortsatt den mest dramatiske av dem friskt i minne.
 SÅ SKIP ETTER SKIP I KONVOIEN GÅ NED
– På grunn av all ammunisjonen ble vi plassert midt i konvoien, som var på noenogførti skip. Etter hvert ble så mange senket at vi gikk nesten ytterst, som skip nummer fire, og en dag ble alle de tre foran oss torpedert også. Jeg husker at vi måtte skynde oss å legge om kursen for å skjære klar av båten som sank foran oss, og vi så alle mannskapene som lå og duppet i vannet. Men vi hadde ikke lov til å stoppe og ta opp folk, det var oppgaven til en egen pickup-båt som gikk lenger bak, erindrer Knudsen, som var matros og kanonér.
Bare 21 av de mer enn 40 skipene klarte seg.
♦ Gjennom hele vinteren 1942-43 var det storm ute på Atlanteren, og angrepene bare fortsatte. Den psykiske påkjenningen var enorm.
– På den ene av turene hadde vi tolv kanadiske flygere med oss. Jeg husker at en av dem sa til meg at han ikke kunne skjønne at vi kunne greie dette livet – å ikke se noe, bare vente på den neste torpedoen. Han og de andre flygerne klarte ikke å sove. De lengtet etter å komme opp i flyene og se dem de sloss mot.
Etter turene den vinteren tok Einar Knudsen fjorten dager med ”ferie”. Deretter gikk han om bord på tankeren ”Brasil”. Den fungerte som en av forsyningsbåtene for de engelske styrkene i Nord-Afrika, og måtte dermed inn i Middelhavet.
MIDDELHAVET: BOMBING HVER ENESTE DAG – OG NATT
– Da var det bombing hver eneste dag – og natt. Da vi lå ved Malta falt bombene annenhver time. Vi regnet ikke med at vi ville overleve til krigen var over. Men det var lyse øyeblikk også. Som da vi skulle overføre olje til det engelske slagskipet ”Valiant”. Da ønsket de oss velkommen ved å spille ”Ja vi elsker”, og alle ble bedt ombord til film og mat.
En annen lystig episode Knudsen trekker fram kom noe senere, da drikkevarer skulle fraktes fra England til USA. Lasten besto blant annet av 48 000 whisky-flasker, og var ment å være forseglet under ferden. Men det ble snart kjent at en av lukene som ga tilgang til lasterommet var glemt, og dermed åpen. Da var det flere enn Knudsen som benyttet seg av anledningen …
Han framhever også det gode samholdet som eksisterte på skipene. Nordmenn, engelskmenn, amerikanere, kanadiere – situasjonen forente.
TILBAKE I NORGE: NÆR SAMMENBRUDD
Knudsen fortsatte sin innsats på sjøen helt til krigen var over, og vel så det. Først i 1946 var han tilbake i Norge igjen. Da hadde han nesten ikke adlydt noen ordre på flere uker – nervene var nær sammenbrudd.
– Hadde det vart lenger – ja, da hadde det gått gæli, slår han fast.
To uker etter at han var kommet hjem, begynte han å jobbe som maler.
”Du er gæærn, du som har vært ute i sju år, og så tar du bare fjorten dagers ferie,” var det en som sa til meg. ”Men jeg har alltid likt å male,” svarte jeg.
I årene som fulgte var mareritt en del av hverdagen. Noen ganger skrek han i søvne.
– Fikk du aldri noe tilbud om hjelp?
– Nei, aldri. Jeg så ikke et menneske fra noe offentlig kontor.
ET GODT LIV I SON
Men Knudsen er ikke bitter, selv om krigen har preget livet hans mer enn den kanskje hadde behøvd å gjøre. Han har levd et godt liv i Son, med familie og venner, og med fiskeopplevelser på fjorden. Likevel, han innrømmer at det var en lettelse da han fikk sjansen til å prate åpent om alt han opplevde som ung.
– Jeg slet med minnene fra krigen i mange år. Det løsnet ikke før jeg kom til skolene for å snakke om opplevelsene der. Nå kan jeg tenke på krigen uten å føle den uroen og angsten som jeg følte før. Nå har marerittene endelig gitt seg, sier 86-åringen.
En av Norges stillferdige helter.
|
