– Hva gjør dere med husene da?
 Publisert og endret 14.10.08. (LM Spøk & Spenning) Mindretallet skal også høres i et velpleid demokrati. Selv om det er veldig lite, mindretallet altså.
Illustrasjonsfoto: Stock.exchng
Derfor i dag denne historien både til dem som synes det er altfor lite humor i Lokalmagasinet.no – og til dem som synes at opptil flere av artiklene greit nok dekker behovet, i alle fall på ukebasis eller så.
Og kanskje, ja kanskje kan du i denne historiens nordnorske bunn finne en ånd som har gyldighet også mellom vindkastene i slagmarken omkring utbyggings-, endrings- og rivesakene sakene i Son.
Historien handler om han Randulf "På Yttersia" som hadde fått fint besøk av en søring. Søringen hadde vært i Nord-Norge før, men aldri så langt nord og aldri så langt vest, der havet og vinden til stadighet gjør sitt beste for å mørne den mest nakne stripa av land.
De sto på det ytterste neset som tilhørte småbruket, en av de få dager med mest vindstille – nærmest til ære for gjesten fra sør. Søringen spurte og grov omkring naturforholdene og det å leve et liv her ute.
Randulf var i praktslag og pekte og forklarte i en herlig blanding av fakta, overdrivelser og direkte tøv – stadig friskere etter hvert som han så at alt gikk inn hos gjesten.
Hvordan leve med vinden og de ulike vindstyrker, vindretninger og kast var et hovedtema, og Randulf forklarte inngående både om vanlige og uvanlige konsekvenser oppover på styrkeskalaen.
Det var rene forelesningen som fant sted der ute på pynten. Konkrete åtgjerder for å berge seg sjøl, dyr og redskaper på småbruket, i høve til de konkrete vindstyrker, ble inngående meislet inn hos gjesten. Ved liten kuling, stiv kuling, sterk kuling, liten storm, full storm ...
De var nå kommet til sterk storm. Randulf la ut i det vide og brede om den umåtelige villskapen fra havet:
Godt og vel ti meter høye bølgetopper som kunne forme seg som glefsende kjefter i skummende raseri. Regnbyger pisket sammen av vinden som i en pakke og som slo ned på husene lik knyttnever fra en ukjent dimensjon. Måse og annen sturfugl som ble liggende maltraktert til det ugjenkjennelige i fjæresteinene. Og så videre.
Randulf ga til beste essensen, og vel så det, av generasjoners erfaringer med å "stå han av"! Sånn sto de på og sikret ditt, og sånn sikret de datt. Og sånn berget de stumpene når det likevel gikk galt, som det faktisk gjorde noen ganger.
– Hva gjør dere med husene da? undrer gjesten.
– Neei, de´ klart at då må vi bardunér dæm fast i bakken, veit du. Ellers fyk dæm te´ himmels! Eller te hælvete, i verste fall.
– Er det virkelig så ille? repliserer søringen og rister sakte på hodet.
– Men hva gjør dere med husene når det blir orkan da?
Orkan ja. Han Randulf blir stille noen sekunder, tar et godt tak i selene og sender en timegammel ladning skråtobakk ned på fjellet før han tar sats:
– Nei, de´ klart at då tar vi dæm inn!
St.
|
