|
|
|
Dagny Halds skulptur som ønsker alle sjøfarende velkommen til den gamle hollenderstaden Son.
LM-foto: Sturla Strand ©.
|
|
|
Yess! Shadows Super Band!
(Foto med håndholdt digitalkamera uten blitz fra bakre del av balkong, Oslo Konserthus: Sturla Strand.)
Publisert 17.04.05 kl. 00.05. Endret 18.04.05 (LM/Alternativ konsertanmeldelse fra Gutta Boys.) Det var startproblemer med lydmiksen: En basslyd som skurret på sterke toner, og en anonym synthesizer. Senere i konserten – slikt som plutselig bare skjer selv for topp musikere: En merkelig uinspirert gitarsolo av Hank Marvin i Don´t Make My Baby Blue. Pluss en sangmiks med skurr som ødela mesteparten av den kramgode balladen Lady Of The Morning. Likevel: for et magisk to og en halv times show det ble med super samspilte og samsungne The Shadows i Oslo Konserthus torsdag 14. april 2005!
Utover i siste avdeling tok det helt av, også med ”Cliff Richard-sangene”, for et veteranband som åpenbart ble ekstra inspirert av de sterke tilbakemeldingene fra salen. Stående på rekke foran på scenen, som etter et teaterstykke, tok de fem bukkende musikerne, inkludert debutanten, trommeslager Brian Bennetts sønn Warren (32), rørte imot publikums ovasjoner etter 41 låter, en drøss artige replikker og et stilig lysshow.
OVASJONENE TOK IKKE SLUTT før gutta forlot scenen på én rekke med Hank til slutt, for da var klokka nøyaktig 23, og hele gjengen skulle spise et bedre Oslo-måltid og legge seg for å rekke flyet neste morgen. For å gjøre en enda bedre konsert, nummer tre av 27 på avskjedsturneen i Vest-Europa.
Sånn er det å være On The Road Again for folk som snart er midt i 60-åra, minus altså unge Warren. Han hevder at han til denne turneen ble byttet ut med Cliff Hall på keyboards blant annet for å sikre at pappa Brian kom seg i seng innen klokka 03, og det gikk vel bra denne andre kvelden ihvertfall ... (Allerede under oppladingen på Algarve-kysten et par uker før turnéstart, etter å ha studert reiseplanen, bemerket Brian ganske tørt i nyhetsspalten på sitt eget nettsted at det var nesten bare tidlige flyvninger på denne turneen.)
DET VAR LITT SKUFFENDE at bandet hadde valgt å kjøre nøyaktig den samme spillelista som på fjorårets turné i Storbritannia. Fra Cardiff-konserten har vi dette dokumentert på dobbelt-CD og DVD. Men av et repertoar på flere hundre låter, er det jo svært mange som folk ikke har hørt.
Så vi hadde håpet at noen av låtene som Hank Marvin og rytmegitarist Bruce Welch i sin tid laget til Cliff Richard – ja, at de skulle bli byttet ut i år, etter å ha hatt sin greie misjon under fjorårets Storbritannia-turné – som ”a tribute to the old man”, som Bruce sier det, til passelig latter og aksept i salen hver gang, om enn ikke for Dagbladets surpomp Fredrik Wandrup i Oslo Konserthus 14. april (”Selv Cliff Richard synger disse låtene bedre enn The Shadows”).
Dessuten: Flere av de andre på repertoaret er låter som mange strengt tatt er litt dritt lei av, til tider, etter over 40 år med gjenhør i radio, TV og fra eget musikkanlegg. Som – og ikke minst – myteomspundne og overvurderte Apache, og Man Of Mystery (eller ”Man Of MISERY”, som gitarist Bruce Welch på enkelte konserter spøkefullt kaller dagens lissom-litt-tristere versjon).
Uansett hva forståsegpåerne i enkelte medier sier (kanskje fordi de egentlig aldri har hørt så mye på låtene hjemme i stua siden de var i tenårene), så er det slett ikke slik at bandet i dag kjører rene kopier av tolkningene på de gamle opptakene. Det hører enhver som har lyst og anledning.
BESTE EKSEMPEL på dét er Geronimo, som i dag har mer 2005-trøkk og fylde enn innspillingen fra Abbey Road i november 1963. (Hadde The Shadows forsett seg på cowboyogindianerfilmer rundt 1960? Vi nevner i fleng: Apache, The Frightened City, Peace Pipe, The Stranger, The Savage, Gonzales og altså Geronimo. Og dette bare av turneens spilleliste! Forresten så glemte vi SHAZAM! Men Man of Mystery/Misery kommer vel i en gråsone.)
Både på den dokumenterte Cardiff-konserten i juni i fjor og i Oslo Konserthus nå 14. april, hører vi at bandet i tilstrekkelig grad klarer å gi en ny dynamikk, vitalitet og originalitet til det velbrukte materialet. Dog med unntak for et par av de tidlige 60-tallsnumrene, kanskje fordi det faktisk ikke var noe superbra lyd fra Hank Marvins sologitar hele tiden.) Selv Stratocasterne skiftet han jo i ett sett på scenen – bl.a. fordi han bruker ulike strengetykkelser til ulike låter. (Bruker han forresten riktig type forsterker nå? Det lyder skummelt metallisk noen ganger, når forsterkerens egenklang ikke har følge av mye romklang. Den gode gamle rørforsterkeren Vox med en varmere klang er det bare Bruce som bruker.)
JA KOM IKKE HER med antydninger i retning av at ”Shads” ikke er noe særlig uten Hank Marvin. Han er selvfølgelig en av verdens aller beste gitarister i populærsjangeren, på grunn av sine tolkninger og sin vitalitet.
Men, og det har vi alle anledning til å sjekke: Hør på hans soloplater uten de gamle gutta; den seneste kom i forbindelse med hans avskjedsturne med eget band for tre år siden. Det du hører her er ingen ting som avføder begeistring og ovasjoner; men greit og fint gitarspill. (Sorry, Hank! And besides: As for now, I really have not heard ALL of it.)
Nei, sammen med Shadows-gutta – det er der Hank er stjernen! Her har han nemlig et komp som er rått og unikt innen pop og rock:
TROMMESLAGER OG PERKUSJONIST Brian Bennett må du til toppene blant jazzens storband for å finne maken til. (NB: Før turneen i fjor var det 14 år siden han hadde tatt i trommestikkene!) Til årets turné har han byttet ut sitt gamle Ludwig trommesett med et Pearls-sett. Det ble for vanskelig å finne Ludwig reservedeler, forteller han på nettstedet sitt, www.brianbennettmusic.com.uk. Og tilføyer: ”But it sounds great!”.
Ja, det gjør det i sannhet. Trommene har han nøye stemt og trimmet selv, og mikrofonsettingen til de enkelte trommene har han vel pønsket ut i sitt Honeyhill Studio hjemme i England. Kort sagt: for en fabelaktig trommelyd det er på 2005-turneen ”Together Again” (ikke ”Final Tour”, som bl.a. Aftenposten har skrevet; det var fjorårets turné).
BASSTROMMA til Brian har en sugende lyd, nesten som fra en messende bassgitar; det hører vi i hans suggererende, makeløse trommesolo alene på scenen i ni til elleve minutter, litt forskjellig fra kveld til kveld. Og når Brian knaller til med et ekstra- eller mellomslag på tenortromma (hjelp; heter det det?), da er det en understreking eller et punktum så du nesten hopper i stolen. Når Brian slår komma på skarptromma går det heller ikke upåaktet hen.
Mens han i ungdomsårene overveiende var en sjangersikker, sprudlende og teknisk dyktig trommeslager, som etterfulgte Tony Meehan som Shadows-trommis, er det i tillegg kommet noe mektig, insisterende og definitivt over Brian Bennetts trommespill som 64-åring.
VI ANER at rundt 25 år (eller var det mer?) som anerkjent komponist til musikk for filmer og tv-serier i Storbritannia har satt sitt preg på hvordan han uttrykker seg med stikkene nå. (Blant de siste store tingene Brian har laget, er musikken til BBC-serien Murder In Mind, og nå før turneen ga han ut en samle-CD med utdrag fra flere av sine komposisjoner.)
Det er forresten i det hele tatt et stort element av visualitet, energi og bevegelse i The Shadows repertoar helt fra 1960 og til i dag.
INGEN HAR egentlig prøvd å oppsummere hva som er bandets virkelig store greie og som gjør at musikken deres nærmest utgjør en egen sjanger, enda det sikkert har eksistert hundre tusen såkalte kopier verden rundt (bare i Storbritannia var det på det meste 15 000 "Shadow-band" i sving på 60-tallet; i Norge minst tusen).
Hva med fengende rytmikk, presisjonssamspill og god "timing" (på Hank Marvins solospill, ikke minst)? Noe magisk er det i alle fall når de på sitt beste får deg til å fryse på ryggen hver eneste gang de lyder ut av høyttalerne – enten det er den ene eller den andre som spiller bass eller trommer (Mark Griffiths er den femte bassisten, Brian Bennett den andre på trommer).
Alt dette er kanskje oppsummert i bandets fabelaktige, suggererende 2005-versjon av Jean-Michael Jarres komposisjon Equinox (Part V). Interessant nok er studioinnspillingen fra 1980 bare en forrett til hva gutta byr på i konsertutgaven for 2004/2005-turneen, spesielt slik vi hører den på Cardiff-opptaket.
Men tilbake til musikerne:
I BRUCE WELCH har bandet en dedikert andregitarist som så åpenbart bare elsker det han gjør, og som hele tiden går for de optimale strengetingene til å legge inn i det rytmiske og harmoniske bakteppet. Bruce tar ingen snarveier i de rytterraske låtene, som i The Savage, for å gjøre kompet mindre teknisk krevende.
For et håndledd den mannen har i høyre arm!
MARK GRIFFITHS, med erfaring fra både pop- og jazzband og fra ordinær gitar, fyller ut Shadows-bunnen med konstant dynamiske, spretne bassganger og en rund, fyldig tone – som bandet har hatt på bassgitaren siden 70-tallet. Men å få spesielt bassen med sitt voldsomme trykk og dype frekvens til å sitte riktig i en lydmiks på turné med stadig skiftende akustiske forhold, er sikkert ikke det letteste. For å si det sånn: Mark var ikke den som hadde den beste lyden i Konserthuset – som for øvrig kanskje ikke er noen spesielt god arena for pop og rock. Bassen lød gjennomgående bra nok i helheten, skjønt ikke så bra som vi hører det på CD-en fra Cardiff i fjor.
En fullsatt sal med 1404 personer ga veteranene stående ovasjoner (kanskje minus Dagbladets anmelder Fredrik Wandrup, som strakk seg til terningkast 4) . Den første stående applaus – temmelig enestående for konserter som dette – kom allerede etter femte siste nummer: Little B, med Brian Bennetts berømte trommesolo, som varieres fra konsert til konsert.
Denne gangen fikk vi en rytmisk musikkopplevelse av de sjeldne, og egentlig vanskelig å beskrive.
AT DAGBLADETS ANMELDER, foran en snarlig deadline, kritiserer trommesoloen for å være altfor lang – uten å si noe om hvordan den var! – ja det er egentlig bare trist, når det kommer fra en av landets fremste kulturjournalister. At det blir terningkast 4 selv fra den kanten, sier jo litt om konserten. At VG ikke hadde et ord om konserten, sier forhåpentligvis at de har valgt å vente til neste konsert, 24. april – eller den siste, 2. mai.
I Aftenpostens nettutgave ser vi senere at Erik Bjørnskau knaller til med terningkast seks. Godt at det er noen veteraner i Akersgata som ennå ikke behøver turbo i motor´n!
LØP OG KJØP DVD-en "The Final Tour", og helst også dobbelt CD-en, hvis du har råd. Lydbildet er forskjellig, fordi det er ulik mastertape. Vi mistenker at lyden er best på CD-ene med mastering fra Abbey Road Studios, og at den andre er tilpasset bildemediet med sine spesifikke høyttalerkrav.
Det neste du kan kjøpe med bandet er CD-en som kom ut i forkant av fjorårets turné,"Life Story". Den har fått navnet etter den eneste nye låta, som ble komponert for anledningen av Jerry Lordan. Det er mannen som på 60-tallet lagde bl.a. Apache og Wonderful Land. Vi har ennå ikke fått "Life Story" selv, og gleder oss til hele ni av låtene som vi faktisk aldri har hørt – i tillegg til den helt nye låta.
"Shads" på topp sier farvel (?)
BILDET: Hank Marvin i aksjon under fjorårets turné i Storbritannia. Foto fra heftet i dobbelt-CD-en med liveopptak fra fjorårets turné i Storbritannia. FOTO: Malcolm Campbell, UK, The Shadows biographer. Skannet for Lokalmagasinet.no av Sturla Strand, Sturla Strand Salg og Foto, Son.
Publisert 13.04.05 kl. 21.45 (LM/Artikkelservice. Artikkel til fri benyttelse, mot full kildeangivelse.) Superlativene haglet over gamlekara under turneen i fjor: Briljant! Magisk nostalgi! Fantastisk! Uforglemmelig! En utrolig kveld! Et utrolig band! The Shadows 4Ever!
Så ja, det er en begivenhet av de aller største i populærmusikkens historie når topptrimmede The Shadows, det gjenforente britiske urbandet innen gitarbasert pop og rock, i kveld inntar Kongresscenteret i Ringsted, Danmark, for å starte sin andre avskjedsturné, ”Together Again”, med 27 konserter i løpet av 33 dager.
Allerede i morgen torsdag er turen kommet til den første av tre utsolgte konserter i Oslo Konserthus (de to neste er 24. april og 2. mai), og fredag står Stavanger Konserthus for tur. To av konsertene i Oslo er for øvrig ekstrakonserter på forlangende.
En av fansen skrev i en prategruppe på nettet at han ikke hadde nok superlativer i vokabularet sitt til å beskrive det to og en halv time lange showet han hadde vært på i fjor sommer.
En annen voksen kar skrev: ”I had tears streaming down my face!”, og det var kanskje da Hank Marvin ”sang ut” sin gitarsolo i ”Don´t Cry For Me Argentina”? Eller kanskje det var under hans betagende tolkning av ”Cavatina”, kjent fra filmen Hjortejegeren?
DET UTROLIG SAMSPILTE BANDET, forsterket med keyboards, framførte hele 41 låter, herav en stor andel selvkomponerte, med en imponerende variasjon:
Fra hardtsvingende "klassisk" rock and roll, via jazz light (i Nivram) og flamencoliknende akustisk gitarspill (i Guitar Tango), til flotte vokalballader mange knapt har hørt om. Som Lady Of The Morning og My Home Town fra tre år tidlig på 70-tallet, da Marvin og rytmegitarist Bruce Welch prøvde å gå nye veier, med den Crosby, Stills and Nash-liknende gruppa Marvin, Welch and Ferrar. (Tredjemann var den australske sangeren og gitaristen John Ferrar.)
Dette vet også vi som ikke var der borte i fjor, fordi vi har hørt opptakene fra en av konsertene – på dobbelt-CD-en eller DVD-en som kom ut i november.
SUPERLATIVENE som falt i fjor, var om et band som utrolig nok ble startet så tidlig som høsten 1958, som band for den engelske Elvis-utfordreren Cliff Richard, og lød fram til 1959 navnet The Drifters, som et amerikansk band hadde tatt før dem.
Før fjorårets bejublede gjenforening hadde The Shadows vært oppløst to ganger, sist i hele 14 år, altså på hele 1990-tallet. ”Shads” var død og begravet – selv om medlemmene i aller høyeste grad fortsatt var levende som profesjonelle musikere, producere og komponister hver for seg.
OG DET VAR NETTOPP dette vitale faktum som gjorde at det likevel levde et lønnlig håp blant dem som lever og ånder i denne ”shadow-kulturen” rundt om i alle verdensdeler: Kunne det likevel være mulig – hvis grunnleggerne Hank (i Australia) og Bruce (i England) la gamle uoverensstemmelser til side – å få samlet bandet for en siste gang før de gikk inn i pensjonistenes rekker? Både Hank, Bruce og trommeslager Brian Bennett er jo alle i begynnelen av sekstiårene. KUNNE det?
Ja, såmenn! Og det ble 35 utsolgte hus i England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Et publikum på i alt 80 000 fikk åpenbart en opplevelse for livet.
I ÅR står nesten like mange entusiaster i samtlige nordiske land, samt i Nederland, Belgia, Frankrike og Tyskland klare med billettene sine til konserter på en litt kortere turné.
I vår fikk vi se et to timers utdrag fra Cardiff-konserten på NRK1. Sendingen hadde et litt skuffende lydbilde i forhold til den fyldigheten vi hører fra dobbelt-CD-en, og merkelig nok uten en eneste av de glitrende vokallåtene og andre som viser den store variasjonsbredden som dette unike bandet innehar.
"Passet det ikke” å gi seerne et mer nyansert inntrykk av ”gitarbandet” The Shadows, selv ikke i deres siste omløp rundt planeten før de forsvinner ut av det levende musikalske univers?
GLEM det ensidige og delvis medieskapte bildet du har av Shadows som ”et tidlig sekstitalls band” med gjennomgående twang-gitar lydbilde, som spiller travere som ”Apache”, ”FBI” og ”Man Of Mystery”. Det vil si: gled deg selvfølgelig over de mer enn 40 år gamle opptakene som du (og helt åpenbart NRK P1) har – og som du også får nostalgisk gjenhør med hos dagens band; det er selvfølgelig mye av hensikten med gjenforeningen!
MEN: ”Shads” ble, og er, så mye, mye mer, med et samlet platerepertoar på flere hundre låter; vi får bare nesten aldri høre de mer ukjente godbitene, om vi ikke skaffer oss nyutgivelser av gamle plater. De finnes i massevis og er å få kjøpt på nettet. Omtrent like mange med som uten Cliff Richard. I tillegg kommer Hanks sju soloalbum. Pluss for de virkelig ihuga fans: Samleplater utgitt i ulike land, samt utgivelser med såkalt alternative studioopptak og monoopptak fra 60-tallets originale innspillinger.
Den dobbelte live-CD-en fra i fjor (utgitt på det lille selskapet Eagle Records) har knapt vært nevnt i norsk presse (trolig bare i Trønder-Avisa og i Lokalmagasinet.no), og blir aldri spilt i riksradio.
MEDIENE – spesielt de to NRK-kanalene P1 og PeTre, i samhandling med de store plateselskapene – legger på forbløffende vis sine radikale føringer for den musikalske dagsorden i samfunnet – for preferanser, smak og forbruk. Nærmest vitenskapelig metodiske verktøy, som fast rotasjon for utvalgte plater og artister, er i bruk på en snedig måte som folk flest ikke er klar over. De gjør de brede radiokanalenes direktesendinger på dagtid til platebransjens forlengede markedsføringsavdelinger. I den grad slike avdelinger i det hele tatt er nødvendig å ha når det er så effektiv og gratis salgshjelp å få.
I NORGE har fjorårets konsertalbum med The Shadows solgt bare noen hundre eksemplarer, i konkurranse med DVD-en fra samme konsert i Cardiff, får Lokalmagasinet.no opplyst. DVD-en har solgt i noen tusen eksemplarer i Norge, mens den i Storbritannia har vært en kjempesuksess, med plassering høyt oppe på listene i månedsvis, mens CD-en har solgt i et ukjent antall.
Da er det hyggelig og tankevekkende å kunne melde at den norske samle-CD-en med bandet, som kom ut før påske i 2002, støttet av tung annonsering i TV2, nå er solgt i hele 40 000 eksemplarer! De 27 utvalgte låtene spenner over en periode fra 1960 til og med 1979.
LOKALMAGASINET.NO vil publisere mer om The Shadows, de enkelte musikerne og Europa-turneen etter hvert. Noe av dette satser vi på å få oversatt til engelsk, i erkjennelsen av at det er et stort sug etter Shadows-stoff blant internettbrukere. Vi legger også ut lenker til noen flotte nettsteder relatert til bandet, 2005-turneen og annet innen sjangeren.
LM Artikkelservice/Svein-H. Strand, www.Lokalmagasinet.no
Snart kommer skyggene!
Publisert 30.03.05 (LM) Det er rene adventtiden for de tusener som klarte å sikre seg billett til en av de fire konsertene som legendariske The Shadows skal ha i Norge i april/mai.
En av dem som gleder seg er Sons gitarbandveteran Svein Finjarn (t.v. på bildet), frontfigur i stadig oppegående Beatniks. Her er han fotografert i hyggelig lag med Bruce Welch, Shadows´ rytmegitarist som de siste årene har besøkt Norge en rekke ganger i forbindelse med den årlige Shadow-festivalen på Triaden på Lørenskog. (Foto: Kjetil Storvik, www.amorada.com)
Finjarn var en av de viktigste aktørene under pionértiden i norsk pop og rock i første halvdel av 1960-tallet. Dette er nå også dokumentert i en norsk bok av Kjetil Storvik som kom ut i desember 2003: ”Stumbeling Guitars”.
Boktittelen er for øvrig identisk med den første norsk-komponerte ”Shadows-låt” (1961), komponert av nettopp Svein Finjarn og et annet medlem av Beatniks, Stein Jordbråten. Låta kom ut på plate i 1962.
Det første bandet til Svein Finjarn ble startet allerede i 1959, og het Lucky Boy and his Crazy Rockets. Og fortsatt er´n altså aktiv. Du snakker om veteran!
Vi kommer tilbake med mer omkring det som trolig er Shadows´s definitive farvel som konsertband, og med pekere til en rekke fine hjemmesider om bandet, musikken deres og det som langt på vei er blitt en hyggelig kultur som forener entusiaster i store deler av verden.
I mellomtiden viser vi til redaktørens mildt sagt begeistrede omtale av dobbelt-CD-en (nedenfor) som kom ut på slutten av fjoråret, med opptak fra en av konsertene under fjorårets turné i Storbritannia.
Deretter bør dere – og vi – sikre oss CD-utgivelsen av "Rockin´ With Curly Leads" fra 1973, det eneste albumet der The Shadows utelukkende spiller instrumental rock and roll. Vi ser at noen mener dette er bandets beste studiobaserte produkt, sammen med den første LP-en, fra 1961. Så da er det vel derfor at den er utsolgt selv i enkelte nettbutikker.
"Nostalmagi" med "Shads"
(LM - Publisert desember 2004) Vi overrasker våre lesere og konkurrenter med å være først i landet, i alle fall på nett, med å slå opp et storartet gavetips til jul – også til deg selv. Denne gaven har lyd, musikk med både ballader og rock and roll som til tider svinger så det rødmer selv i et gammelt skinn.
Vår begeistrede introduksjon gjelder rykende ferske ”Final Tour” med The Shadows. En dobbel-CD (en tre timers DVD, inkludert intervjuer, kommer også!) med liveopptak fra legendariske Shads´ bortimot mirakuløse gjenoppstandelse (etter 14 år), i form av en avskjedsturné hjemme i Storbritania på forsommeren i år.
Turneen med det mest innflytelsesrike bandet innen pop og rock, som ble startet i 1958 (!) (den første tiden under navnet The Drifters), fortsetter våren 2005 på Kontinentet og i Skandinavia. (Norge: Oslo Konserthus; 14. april, 24. april og 2. mai. Stavanger Konserthus 15. april). Antall ekstrakonserter på forlangende fra et billetthungrig publikum er foreløpig kommet opp i sju, slik at turneen per 1. desember står oppført med 25 konserter. Alt blir utsolgt etter kort tid, og i Norge blir billetter omsatt for det dobbelte av opprinnelig pris.
Denne dobbelt-CD-en kan umulig bare være en lur gave til far/bestefar som var "teenager" på slutten av 50- og utover 60-tallet. Men selvfølgelig helt spesielt for Ham – og jada, selvsagt også for Henne, som imidlertid kanskje forbinder bandet mer med sangeren Cliff Richard, fortsatt oppegående i bransjen, han også. Cliffer´n har jo mye av sitt gamle backingband å takke for at karrieren hans tok av så raskt, bl.a. på grunn av flere låter de laget til ham. Ikke rart at han ville være til stede på den siste konserten i sommer - som da skulle være den aller, aller siste i bandets karriere, noe de fleste ikke trodde noe særlig på, siden de spilte bedre enn noen gang og nærmest strålte på scenen, ifølge både ekstatiske meldinger og bilder på nettet.
 Verdens første såkalte gitarband anført av sologitar-ikonet Hank Marvin og den uslåelige rytmegitarist Bruce Welch (t.v. på bildet, sammen med avdøde Nils J. Øybakken i norske The Hunters), er i dag like mye et vokalband, og det gjør bare godt. .
Bandet er også forsterket med keyboard, en vellykket dristighet som blant annet tilfører en nennsom fylde og tilleggsklang som mangler på de tildels ganske lyd-harde låtversjonene fra gamle dager.
De har arrangert bl.a. sekstitallets listetopper som Apache, F.B.I., Kon-Tiki, Atlantis, The Savage, Man of Mystery, The Frightened City, The Stranger, Shindig, Wonderful Land med flere, sånn at du ikke bare orker å høre låtene igjen for ørtiende gang: Du blir også sittende og glede deg over å høre at det går an ikke bare å spille, men musisere, melodisk og rytmisk sett enkel underholdningsmusikk som dette.
Flere av låtene tjener faktisk på å være litt mindre sekstitalls i stilen, oftere i et litt roligere tempo enn originalversjonene. Det gir også litt nytt rom for musikerne til enkelte overraskende utbroderinger, ikke minst kan Hank få lagt inn flere lekne krøller på melodilinja.
Suksessfaktor 1: Dette er svært dyktige, profesjonelle musikere som har holdt på i bransjen i opptil 46 år, og som gir alt de har i denne prestisjefylte gjenforeningen – som ga dem 35 fullsatte hus og både dem selv og publikum en opplevelse av ren nostalmagi.
Suksessfaktor 2: Bandet er forsterket med to erfarne jazzmusikere: bassist Mark Griffiths og Cliff Hall på keyboard. Sammen med nesten-urmedlem Brian Bennett (trommer og perkusjon) utgjør de et supert rytmisk og harmonisk bakteppe som gir gitaristene nødvendig åpning og trygghet til å utfolde seg optimalt. De får også selv utfolde seg i solopartier, spesielt Brian i sin ni minutter lange, varierte trommesolo i Little B. Uhyre sjeldne saker i våre dager!
Men ikke bare dét: de feier også gjennom nesten glemte høydepunkter fra 70- og 80-tallet, blant annet fra perioden da bandets to urmedlemmer Hank og Bruce hadde slått seg sammen med den australske sangeren og gitaristen John Farrar til bandet Marvin, Welch & Farrar.
Fra denne perioden får vi bl.a. servert de glitrende vokalballadene My Home Town og Lady of The Morning. Disse, og den tempovekslende vokallåta The Day I Met Marie, som engang var en slager med Cliff, spesielt de to første, har potensiale til å kunne bli listetravere også i dag, dersom det ble lagt til rette for det. Kanskje også den forrykende, nesten glemte rockelåta Gee Whiz It´s You, som Cliff sang da bestefar var ung og dansebandene heldigvis var shadowband. Tjo hei, så det rykker i dansefoten!
Og for all del: Blant de 41 låtene hører vi også en brilliant Hank i Cavatina (temaet fra filmen Hjortejegeren) og Don´t Cry for Me Argentina fra musikalen Evita.
Dette sier sitt om bredden i denne populærmusikalske godbiten: Konsertopptakene inkluderer faktisk en tango (Guitar Tango - her med en nylaget intro i flamencostil for to akustiske gitarer), en vals (vokallåta Bachelor Boy, som Cliff sang) og den allerede på 60-tallet ganske jazzete instrumentallåta Nivram. Her er Nivram enda mer jazzet opp - en versjon der både sologitarist og bassist leverer glitrende improvisasjoner som du - lik mange andre spor - får lyst til å høre omigjen med én gang.
Løp og kjøp, og kos deg i vintermørket! Dette er gledes- og energigivende musikk så det holder! Gjett om det er noen som gleder seg til å høre dem live-live i april!
PS: Lyden fra både Hanks sologitar med ekkoanlegg og hele greia er for 95 prosent av tiden svært bra til å være konsertopptak (fra konsert nr. 29, 5. juni, i den egentlig ikke helt velegnede Cardiff Arena). Noen få fans hevder i nettprat at det er noe galt med lyden, men det er kanskje noe de tror fordi Hank med ulike gitarer og strengetykkelser gjennom spillelista, gir en ny "år 2004-dimensjon" til den tradisjonelle lyden av solo shadowgitar. Han har trimmet både seg selv, i musikalsk uttrykk, og gitarene helt til eggen gjennom strengevalg og stemmemåte, sånn at det gjennomgående låter glassklart og fyldig-mykt på samme tid. At Hank noen få ganger denne kvelden i Cardiff kommer i skade for å overlade ekkomaskinen, la jeg først merke til etter at jeg leste om det på nettet. Det sier kanskje alt om den saken.
Svein-H. Strand
Med hilsen til Sons egen, også fortsatt oppegående, shadowgitarist-veteran Svein Finjarn (The Beatnicks).
|
|
