Fra Wergeland til Hølen 2008
 FOTO av Henrik Wergeland: Fra Arkivverket.no
LM illustrasjonsfoto nedenfor:
Sturla Strand og Svein-H. Strand
(LM) I Hølen holdt en av de nye på stedet, statssekretær Ole Morten Geving, 17. mai-tale på samlingen ved Hølen skole. Geving trakk linjene tilbake til Henrik Wergeland, som vi skal markere 200 års fødselsdag for, den 17. juni. Herfra ble det et stort spenn fram til Hølen 2008.
♦ 17. mai-komiteens brudd med en hundreårig tradisjon der barnetoget har gått til Såner kirke, skapte "et sjeldent engasjement, og en opphetet debatt i vårt ellers fredelige lokalmiljø", som Geving sa.
Vi gjengir her talen i sin helhet:
Kjære Hør´ninger, landsbyboere, folk fra Såner og Kjenn og tilreisende fra alle kanter. Det er en glede å se at så mange vil tilbringe dagen her sammen med oss, selv i paraplyvær. Mange er her sikkert for første gang i år. Jeg ønsker dere spesielt velkommen, og håper og tror dere vil trives og finne dere til rette her i Hølen.
Hjertelig til lykke med dagen. Hjertelig til lykke med grunnlovens 194. årsdag.
 Å kunne bo i en liten fredelig landsby i Akershus, i et av verdens aller beste land å leve i gjør oss privilegerte. La oss bruke grunnlovsdagen til å glede oss over hvor heldige vi er, som lever i et samfunn bygget på fred, frihet og rettferdighet. Hvor folk, tross forskjeller, lever i trygghet, kan spise seg mette hver dag og har tak over hodet. Dette som er en selvfølge for oss, er en fjern uoppnåelig drøm for
store deler av verdens befolkning.
Det er dog ikke selvsagt at vi har det slik. Vår frihet, vår trygghet i hverdagen og vår velstand er frukten av generasjoners hardt arbeid og ikke minst gode og framtidsrettede veivalg på avgjørende tidspunkter i historien.
Vår 17. mai er først og fremst en dag da vi kan feire i glede og takknemlighet det fremtidsrettede, nesten futuristiske fundamentet som ble skapt på Eidsvoll i 1814 og som det norske samfunn fortsatt er tuftet på. Så viktig er dette for vårt samfunns utvikling, at vi fortsatt hyller denne dagen, nesten 200 år etter, ikke bare i Norge - men nordmenn over hele verden går i tog, vifter med flagget, synger sanger og vekker oppmerksomhet i dag. Der andre land feirer sine nasjonaldager med militærparader og alvor, feirer vi vår med barnetog og pur glede. Vi er en fredselskende nasjon, og vi feirer med glede.
I år feirer vi også Henrik Wergelands 200 års jubileum. Få Nordmenn har sitt navn nærmere knyttet til grunnloven og 17. maifeiringen enn dikteren, bråkmakeren, idealisten, teologen og samfunnsstormeren Wergeland. Henrik Wergelands engasjement spente vidt fra kampen mot intoleranse og maktmisbruk, via et engasjement for at nordmenn burde spise mer hestekjøtt og til å være en av initiativtakerne bak "Rot- og kålselskapet til nyttevekstenes fremme"
 Wergeland skrev den historien om grunnloven som vi er vokst opp med. Han var den fremste forkjemperen for den mest skjellsettende endring av grunnloven, og han var en viktig premissgiver for at 17. mai ble barnas dag.
Det mest imponerende ved Wergelands livsverk er hans arbeid - aktivt, offentlig og standhaftig for å gjøre grunnloven bedre. Hans kamp for å få opphevet "jødeparagrafen" må være kroneksemplet på dette.
Kampen for å oppheve grunnlovens bestemmelse om at Jøder ikke skulle ha adgang til riket var lang og kontroversiell. Vår egen grunnlov - som vi med rette framholder som moderne og framtidsrettet, basert på idealene om frihet og likhet, hadde fra starten av i seg dette elementet av grunnleggende motvilje og fordomsfull holdning mot en hel folkegruppe.
Forbudet i Grunnloven var absolutt og uten legale muligheter til unntak. Jøder som likevel kom til landet, som forretningsreisende eller som følge av skipbrudd, ble arrestert og utvist, i enkelte tilfeller bøtelagt. Et tysk leksikon ga i 1842 følgende beskrivelse av Norge:
"Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede."
 Denne lite ærefulle beskrivelse, representerte grunnlovsbestemmelsen i nesten 40 år. Etter 10 års kamp, hvor Henrik Wergeland spilte en sentral rolle ble bestemmelsen i grunnloven i 1851 endelig opphevet.
Heldigvis lever vi i dag i et samfunn hvor de krefter som ønsker å stenge landet for bestemte folkegrupper, kultursyn og religioner er nedkjempet. På tross av dette må vi aldri glemme at slike krefter alltid vil være til stede, og skal vi unngå at de igjen kommer til overflaten og gjør seg gjeldende, må vi hver eneste dag arbeide for at Norge skal være et fritt åpent og inkluderende samfunn.
Wergeland skrev selv at "Friheten må være gjestfri." Friheten mange av oss tar for gitt, som gjør det mulig for folk i Norge å feire grunnlovsdag, praktisere ytringsfrihet og bevege seg trygt og fritt både lokalt og nasjonalt, er ingen selvfølge for de av våre landsmenn som har bakgrunn fra diktatur eller land i krig.
Hadde Wergeland talt 17. mai 2008, ville han kanskje lagt vekt på å bruke et inkluderende "vi" om alle som bor i Norge. Jeg er sikker på at han ville sagt at Norge må være et land for verdensborgere som først og fremst er medmennesker.
17.mai-feiringen på Wergelands tid hadde helt andre dimensjoner over seg enn dagens feiring. 1800-tallets 17. mai handlet om opposisjon til svenskekongen og unionen, om kamp for norsk selvstendighet. Vern om, og feiring av, grunnloven ble et aktivt middel i denne kampen.
De første 17.mai-feiringer hadde da også dramatiske konsekvenser for dem som deltok. Studenter kunne straffes ved at de ikke fikk noe embete, mens embetsmenn eller statsansatte kunne avskjediges. Politiet innbrakte en rekke personer som måtte forklare og stå til rette for sine uhemmede hurrarop. I 1829 ble sågar kavaleriet satt inn for å spre demonstrantene på 17. mai.
 Den dag i dag kan 17. mai engasjere. Opptakten til feiringen her i Hølen har i år vært preget av spørsmålet om hvilken rute 17.mai-toget skulle gå. 100-årig tradisjon, med 17.mai-tog til og fra kirken, har støtt mot nye tanker og ideer. Dette har skapt et sjeldent engasjement, og en opphetet debatt i vårt ellers fredelige lokalmiljø.
Jeg vil minne om to ting. For det første respekt for hverandre, og hverandres mening. For det andre at vi bidrar til å finne løsninger som samler og ikke dyrker konflikter. 17. mai er en dag og et arrangement for å markere samhold og felleskap. Det er ikke en dag som egner seg for å skape strid og uenighet.
Når vi feirer 17. mai er det i dyp respekt over den innsats som er lagt ned for at vi kunne vinne og beholde vår frihet.
De viktige historiske begivenheter som grunnlovens tilblivelse, unionsoppløsningen i 1905, og ikke minst frigjøringen i 1945, sammenfaller i tid. Dette bidrar til å gjøre symbolverdien av 17. mai sterkere, og det minner oss om at friheten må vi kjempe for om vi den skal beholde. Samtidig er det også en feiring av at en lang vinter er over, at skog og eng igjen står grønn og at sommeren tar til. Det er en tid på året det er godt å leve.
Når vi feirer vår nasjonale frihetsdag, vet vi at mange kjemper en helt annen kamp andre steder i verden. Jeg tenker da spesielt på de som er rammet av jordskjelv i Kina og i særdeleshet de som kjemper for livet etter syklonen i Burma. En utslitt og utsultet befolkning som holdes i et jerngrep i et av verdens mest brutale diktaturer. Der myndigheten nekter å ta imot bistand og nødhjelp til en lidende
befolkning. Våre tenker bør gå til de som kjemper denne kampen, og vi må sette vår lit til at verdenssamfunnet nå setter foten ned overfor militærregimet i Burma, og at det som nå skjer kan bidra til å utløse regimets fall og en etterlengtet demokratisering.
Vår historie viser at frihetskamp nytter. I sin 17 mai-tale i 1905 beskrev Fritjof Nansen nordmennene som et egenrådig folk. Han mente at avstanden fra gård til gård og fra grend til grend kunne være så store at bonden ikke hadde tid til å løpe til nabo-bonden for å få høre hva han skulle mene om saker og ting. Han måtte derfor selv gjøre seg opp en mening, være selvhjulpen og stole på egne evner. Når et slikt egenrådig folk hadde gjort seg opp en mening, sa Nansen, så var det fordi saken var så klar, valget var så enkelt, at det var umulig å være uenig. Norge måtte få sin frigjøring.
"..Nettopp fordi vi møtes fra skilte veier i trofast håndslag, nettopp derfor ser vi
med dobbelt tillit fremtiden i møte; vårt samhold skal ingen forstyrre inntil denne
store sak er gjennomført, denne store sak som heter Norges selvstendighet og
selvbestemmelse i indre anliggender.."
I dag er det med glede vi kan snakke om et folk og om en nasjon som er fri og som er selvstendig. Når vi retter blikket utover ser vi de mange som må kjempe for sin frihet i dag. Frihet betyr også en plikt til å hjelpe andre land og folk til å oppleve det vi tar for selvsagt: frihet fra tyranni og tvang, fattigdom, sult og nød. Og så må vi vise omsorg for dem som har det vondt i vårt eget land.
Vi i vårt fredelige lille lokalsamfunn her i Hølen har et særskilt ansvar. Vi bør være blant de fremste til å videreføre Eidsvollsmennene, Wergelands og Nansens idealer. Vi skal bidra til fred og forståelse. Vi skal bidra til toleranse og åpenhet, og vi skal vise omtanke og hjelpe våre medmennesker. La oss på denne festdagen, for å omskrive en annen stor norsk dikter, ta mål av oss å være: "Hørninger av natur - Verdensborgere av gemytt". Det vil gjøre verden til et bedre sted.
 Gratulerer med dagen.
|
