♦ Hele tiden blir vilje omgjort til handling. Ting blir gjort med hus. Og med sonstypiske naturtomter, for den saks skyld!

♦ Sannelig er det grunn til å spørre: Hvor er debatt-standpunktene som lener seg til hva vi faktisk ser og hva som virkelig har skjedd i bevaringsområdet? Og hva får skje i, den egentlig like viktige, randsonen?

♦ Randsonen, ja! I nord, noen få Poirot-skritt bortenfor Bevaringssonen med stor B, ligger helt lovlig den brekende arkitektoniske ubegripelighet Son Havn Nord.

♦ Med sin stadig tomme Coop-blokk: Et ubegripelig prosjekt både i seg selv og på et grunnlag som handler om bevaring av et helt lite sted.

VAR BLANT DE BEST BEVARTE

Dette stedet var for ikke lenge siden utpekt som et av landets 20 best bevarte småsteder, Det var i 1991 og Stephan Tschudi-Madsen var Riksantikvar, hurra. Alt er dokumentert i boka "Hvem er vakrest i landet her?"

♦ Allerede da var nok inngrepene og endringene blitt for mange. Son vant i alle fall ikke. Men i den konkurransen hadde vi i dag ikke kommet til startstreken engang. La nå det være klart, som en referanse.

Son Havn Nord er her, i bevaringsverdige Son, dere! En urokkelig, uforståelig forferdelighet. Se bare på bildet til venstre.

♦ En forferdelighet trøkket ned i vakre Son, skapt av Coop og arkitekt Reine, og godkjent av våre pengetrengte folkevalgte. (NB: Høyre ble lurt på utseendet...) Ingen andre enn Coop ville kjøpe indrefileten sånn at det ble penger nok til å bygge ny ungdomsskole med kulturhus.

♦ Gjør vi sjelebot for Son Havn Nord i Kleiva 12-saken som nå går på femte året? Vi legger jo hele oss og vel så det – ja også flotte Soon og Omegns Vel med flere hundre medlemmer – inn i uenigheten om Harald Hesstvedt skal få rive det gamle og bygge det nye huset arkitekt Batchelor har tegnet for ham.

DA DYDEN GIKK FLØYTEN

Og har vi glemt den bra stedsutilpassede gården som tok dyden på den sørlandske idyll i Oslofjorden? Gården som vi fikk i 1987, etter at noen i 1984 hadde satt fyr på den gamle Dampsaga-bygningen som lå der.

♦ Atlantic-gården heter den og ligger også der i nord. Spiss og kantete, og med en visuell totalløsning på fasade og foran de ulike innganger som ønsker deg som bruker alt annet enn velkommen. Noe en god fasadearkitektur med følge helst skal gjøre, i Son som andre steder.

♦ Du lar deg riktig nok ikke så lett stoppe, for du bare skal og må inn til Kiosk & Spill med tippelappene. Men det bir ikke mer riktig for det, her i Sagaveien.

♦ Om Atlantic-gården ikke ønsker oss velkommen inn, så ønsket vi den et stille, pragmatisk velkommen da den var kommet og vi skulle begynne å bruke den. Også Soon og Omegns Vel. Ja, i rekkene både i og utenfor vellet hørtes en slags obligatorisk vellyd. Så har jeg ikke skrevet begeistring.

Alt var dengang særdeles pragmatisk forankret i den harde realitet: At vi – midt i en jappetid i dramatisk oppløsning – endelig fikk dekket et skrikende behov for flere lokaler til saker og ting – og dét i en og samme gård.

♦ Det hadde vært en slags arkitekt-konkurranse også, der en kvinnelig arkitekt fra Vestfold vant. Så kanskje kunne det vært enda verre. Noen godt tiltrengte sentrumsleiligheter ble det også! So what?   

♦ Likevel, dere; tenk at vi fikk dette i bytte mot Dampsaga! I tråd med talløse stabler av treverk som ble foredlet der gjennom årene, kunne jo Atlantic-gården i det minste blitt bygget i tre, en materialbruk som nok også hadde lagt gode føringer for en stedstilpasset form.

IKKE SOM I SYDEN

Dette trenger vi visst å minne hverandre på, kolon: Vi har ikke og får ikke – som de har på mange pittoreske steder i Syden – en Gammelbyen som ting konserveres i, og en Nybyen der de konfliktfritt har startet på nytt med å bygge hus. (Bildet til høre er fra den levende gamle delen av fiskerlandsbyen Castiglione della Pescaia i Toscana, Italia.)

♦ Nei, det nye, ufragmenterte sonske bygningsmiljøet hverdagslever vi nå med – og i. Som en virkeliggjøring av uvirkelige framtidsscenarier som kunne streife soninger i riktig dårlige stunder på syttitallet. En utillatelig tankeløs kontrast til de nærtliggende skipper- og sveitserhus og hva det nå er for noe alt sammen. Hus med smårutete vinduer, mer og mindre korrekt vedlikeholdt gjennom tiårene.

VI TRENGTE EN BYGGESKIKKBROSJYRE ...

Ja, á propos korrekt: En byggeskikkbrosjyre var visst det vi og kommunen trengte. Og nå har kommunen skaffet seg en og spandert et eksemplar på alle husstandene.

♦ Det viser seg å være en brosjyre med pekefinger der alle til de grader kan se av bilder fra private hus i Son, Hølen og Hvitsten, hva som er rett og hva som er galt. Ned til de små detaljer.

♦ Sånn, men ikke sånn vinduskarm eller inngangsdør – fy! Samtidig er det kjemisk fritt for eksempler fra det som virkelig synes og veier, såpass at noen rett og slett vegrer seg for å gå forbi. Nemlig den biggale bygningsvandalisme som det offentlige har påtvunget oss!

For å snu på overskriften: Vet vi egentlig hva vi gjør? Og ser vi klart hva det er vi vil? Vi ser i alle fall veldig klart hva et flertall av våre folkevalgte vil – i neste etappe av å bevare Son: Bygge nye boliger ved gamle Son skole, alldeles midt i bevaringsområdet.  

♦ Og hva skjer utenfor bevaringsområdet i sør? Der den legendariske Klubben (bildet t.h., i fall noen har glemt hvordan den så ut), sto inntil for ett år siden, der bygges det et skabernakkel av en stedsutilpasset erststning.

♦ Hva vi fikk av arkitektur lenger bortenfor, vet vi alle. Her var det ikke snakk om å spa særlig dypt etter det sonske.

♦ For, som Vestby-rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg argumenterte lenge, lenge før han sammen med hotelldriver Stordalen og mange andre deltok i åpningen med sjampanjen i hånd: Dette er jo ikke i Son!

♦ Og i øst? Jo, noen bolighus løsrevet fra enhver antydning til Sonsstil. De ser ut til å strutte i jublende glede over å slippe å bli født i bevaringsområdet med sine ekle restriksjoner.

Tilbake i denne bevaringssonen: Var det noen som nevnte Murhuset? Nei, det gjør man liksom ikke. Noen tabuer legger hodene inn for oss. Ja, når hadde Lokalmagasinet et bilde av det etter hvert veldig usonske Murhuset?

♦ Hva eieren av Stoltenberggården, den fredede gården, i årevis har klart å komme fra det med – på baksiden – det er liksom også vanskelig å ta inn over seg. Enn si få gjort noe med. Det er jo så mye enklere og hyggeligere å sette pekefingeren på noen vindussprosser som ikke er stilriktige, et annet sted i bevaringssonen.

DEN SONLUDVIGIANSKE STILART

Hør så: Den nye byggestilen – den Sonludvigianske, navngitt etter vår forrige ordfører – starter geografisk sett allerede der vi ser hva våre folkevalgte ville og gjorde med og i randsonen av det flotte og stedstypiske gamle småbruket Husjordet.

♦ Husjordet er der vi for alvor nærmer oss den fordums sørlandske idyll fra øst. Her som andre steder sto penger massivt i veien for forstanden.

♦ Vet dere hva: Innerst inne i et blødende sonshjerte fra Mosjøen – med sin miljøsprakende bevaringssuksess i Sjøgata (bildet t.v.), nå på den europeiske bevaringslista – så frykter jeg at dette negative i Son ikke er til å stoppe. Verken i det store eller i det små.

Fortsettelsen kommer vi nok selv til bygge opp om allerede når vi neste år igjen går til valgurnene. Hvis vi da ikke starter et nytt lokalparti. Der blir nok slagordet ikke som hos Ap, "Alle skal med."

♦ Nei, om jeg skal få bestemme, så blir det "Alle må med!" Fra Petter Olsen til Klara Klok, uten at dét behøver å være en undertekst, altså.

♦ Bevare meg vel! Men Spinnerigården og Thornegården skal vi nok uansett klare å holde unna Tom Anders og dem. Kanskje får vi til og med litt hjelp av John Arthur og ridderne av hans hoff? Men altså ikke før etter neste valg.