www.lokalmagasinet.no Fiskeren ved elven Ti. 1. des. 2020
Meny

FISKEREN VED ELVEN  

(Publisert 21.10.20)

Av Odd Toralf Holter, opprinnelig publisert i gamle Vestby Avis, 12. september 1985

Ved Såner Kirke så jeg en grav.
Den lå ved den vestre port.
Den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt kors så sort.
Der sto Karl Holmsen med hvitmalt skrift,
samt året året han hvile fant.
Her var ingen ingen blomster vinders vift,
her sto bare gresset så stridt og så stivt,
med litt grus og litt småstein i blant…

Illustrasjonsfoto: Svein-H. Strand

Det kan passe med litt omskriving av "Terje Vigen" når en står foran dette eneste gravkorset av jern på Såner kirkegård. Det kan også passe å sitere litt fra "Kilden eller brevet om fiskeren Markus" av Gabriel Scott:

"Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?"

Ja, hvilken "Markus" var det vel som ble gravlagt her for mange herrens år siden? Hvem var han egentlig, han som ble minnet i form av dette korset, et kors som sto her i lange tider rustent og vanskjøttet, og med navn og årstall ganske utradert av vær og vind?

Karl Julius Holmsen het han. Han ble født i 1857, og han tilbrakte så å si hele sitt liv i Hølen. Og fisker var han, akkurat som Markus: Ja, han var vel tilmed den eneste yrkesfiskeren som Hølen noensinne har hatt. Det ble behørig registrert i fiskermanntallet av 1909.

Også annet hadde han til felles med sørlandsfiskeren Markus: Han hørte til de små her i verden, til de nøysomme og de lite krevende.

Og selv om han heller ikke ble mye påaktet eller estimert, så var han et ganske viktig medlem i det vesle ladestedsamfunnet. Han holdt jo stedet med en stor del av den daglige føden!

Dessuten hadde han en tid også en annen geskjeft, en som likeledes må sies å ha vært av stor viktighet for stedet. Og det var nettopp i forbindelse med denne geskjeften – som jeg senere skal komme inn på – at hans navn mest er blitt husket, helt opp til våre dager.

Jeg skulle tro at Karl Julius hadde en ganske sorgfri barndoms- og ungdomstid. Han var enebarn, og faren – som het Hans – skal ha vært av svært fredsom og godmodig natur.



HØLENS "ALTMULIGMANN"

Han virket som en Hølens “altmuligmann”: Så var han med på veiarbeid, så var han med og reparere rekkverket mot elven, så var han rundt og kappet ved for folk. Eller han var med og tinet opp torgets vannspring som idelig forfrøs seg om vinteren. Men best likte han å pusle rundt i hagen sin. Der stelte han med sine bier, med sine frukttrær og bærbusker.

Moren het Helene. Hun skal ha vært et både fermt og kraftig kvinnemenneske. Før jernbanen kom og forandret på så mangt, var hun stedets “fraktemadam”.

I en stor og solid pram rodde hun elven til Son. Og hun rodde som en kar, er det sagt. I Son ble prammen lastet med varer som var kommet med dampbåten.

Så rodde hun tilbake til Hølen med varene. Med en dragkjerre fraktet hun varene opp bakkene fra båthavnen og rundt til stedets fire kjøpmenn – eller “handelsborgere” som de helst kaltes dengang.

Denne vesle Holmsen-familien holdt til i matr. nr 40, som da ble kalt "Pereløkken" – nå Lille Strandgt. 18. Da foreldrene til Karl Julius døde, bodde han ennå noen år alene her sammen med katten "Marja".

Men så flyttet han og katten til matr. nr. 22, den såkalte "Banggården" – nå Store Strandgt. 25. Da kom han noe nærmere sin kjære fiskesnekke som han hadde i elven nede i "Bordegården".

BLE BETJENT PÅ SAMLAGET


Her var Samlaget i Hølen. Foto fra lokalwikipedia.no

Dette var omkring 1905. Han var da forlengst inne i sin andre geskjeft, den som skulle oppta ham i flere år fremover – og som skulle gjøre sitt til at han ble en noe legendarisk skikkelse i det gamle ladestedet: Han var blitt ansatt som betjent på stedets brennevinsamlag.

På dette "samlaget", som ble opprettet i 1890-årene og holdt til i Selviggården (bildet). likte Holmsen seg godt. Her var det stor trafikk ut og inn, både i skjenkestuen og i forretningen ved siden av. Hans jobb besto for det meste i å skylle tomflasker. Men ellers gikk han til hånde med både det ene og andre. 

Mens han nå bodde i Banggården, fikk han en dag besøk av en snekkermester.

– Kan du ikke selge dette huset til meg, sa snekkeren. – Så skal jeg sette opp en hytte til deg nede i Boregården. Det må bli greiere for deg som er alene, og så får du så kort en vei til snekken din!

Jo, jo, Holmsen tygde litt på det, men gikk så med på forslaget. Så kom det da opp en liten hytte nederst ved elven, på en parsell under Knapstad gård. Og Holmsen flyttet inn med sitt enkle bohave og sin katt.

Her skulle han da holde til resten av sitt liv. Han innrettet seg så godt han kunne. Bl.a. fikk han satt opp en liten bod litt nedenfor hytten. Her hadde han utstyr til båten og fiskeredskapen sin. Og utenfor boden fikk han opp et stativ hvor han kunne tørke sine fiskegarn.

Hvorledes gikk så dagen for fiskeren ved elven? Jo, om sommeren var han grytidlig oppe og gjorde seg i stand til dagens fisketur. Så rodde han ned elven til Son, og videre ut til fiskeplassene ved Bile og Neslandet på Jeløy.

Ved middagstider kom han tilbake. Da ventet som regel katten på ham ved bryggen. Så tok han fiskebakken med dagens fangst på skulderen og bega seg opp i Hølen. Noe lut over ryggen, med sin korte krittpipe i munnen og sjøstøvler på bena, trasket han opp over de sandete bakkene.

Han hadde sin faste rute. Først gikk han til lensmanns-fruen, så til doktorfruen så til fruen til samlags-bestyreren. Deretter besøkte han stedets "madammer", og ble det så noe igjen i bakken, kom turen til "mor Pettersen" eller "mor Jacobsen".

Når denne runden var endt, tok han seg som regel en liten tur hjemom og fikk seg litt mat. Så dro han til jobb nummer to på samlaget. Her ble det ofte noen slanter igjen på flaskene. Disse lot ikke Holmsen seg gå forbi, og når han sent på ettermiddagen ruslet hjemover, så kunne han nok være noe på en "perial".

Om vinteren kunne det bli stusselig i den vesle hytten. Det var ingen fisketurer å dra ut på. Da kunne det nok hende at han tilbragte hele dagen på samlaget, holdt til på skjenkestuen når det bød seg slik, og slo seg sammen med andre besøkende.

På denne tiden bodde det en spillelærinne, frk. Andersen, i det huset som senere ble kalt "Pensjonatet" – og som forresten brant ned for noen år siden. Hun var også organist i Såner Kirke. Dessuten var hun med i bystyret, akkurat som fiskeren Holmsen var det.

En fredag var det møte i byens styre; samlaget kom på tale, og det ble en hissig debatt om dets “være” eller “ikke-være”. Frk. Andersen var så absolutt imot både brennevin og brennevins-samlag, mens Holmsen var så absolutt for begge deler.

SALMENUMMER OG BRENNEVINSSTRID

Så var det dagen etter. Presten ringte da til samlagsbestyreren – hva han pleide og gjøre om lørdagene – og oppga salmenummerene for søndagens gudstjeneste.

Bestyreren noterte disse nummerene ned på et papir, som Holmsen pleide å ta med seg og levere til frk. Andersen på sin vei hjemover. Hun sto da også denne lørdagen på sin trapp og ventet på Holmsen. Og Holmsen kom vandrende, men gikk forbi uten å mæle et ord.

– Men Holmsen, ropte frk. Andersen. – Salmenumrene! Da snudde fiskeren seg, så bistert på henne og sa: – Jeg har ingen salmenummer til deg – og forresten kan du spelle den salma du tok i bystyret i går!

Men striden om om brennevinet gikk videre. Og i 1907 ble brennevinshandelen i Moss nedstemt og samlaget der ble stengt. Da ble det en florisant tid for Hølens samlag i noen år.

MOSSEBORGRE KOM I HOPETALL

Mosseborgere kom i hopetall til Hølen og forsynte seg, og mange var de brennevinspakker som ble eksportert sørover. Holmsen fikk en travel tid med å bringe drikkevarene omkring.

En gang, fortelles det, tok han båten sin i bruk som transportmiddel. Han skulle frakte endel pakker ut mot Mosse-kanten.

Det gikk bra til han kom til Son. Men der hadde noen fått nyss om denne “eksklusive” lasten og en del karer prøvde å borde snekken ute på Kilen. Holmsen brukte imidlertid den ene åren som forsvarsvåpen og slo om seg, så angriperne måtte fortrekke. Og lykkelig nådde han frem med sin dyrebare last.

Men det var fler og fler som ville ha slutt på brennevinstrafikken. Og i 1913 ble samlaget nedstemt også i Hølen. Dermed mistet Holmsen en vesentlig del av sitt eksistensgrunnlag.

Det ble noen vanskelige år for ham. Vel dro han fortsatt ut og fisket om sommeren og forsynte seg med havets produkter. Men særlig vinteren var hard å komme gjennom. Og så var det kommet ny virksomhet til stedet, og dermed mange nye, ukjente mennesker.

Ingenting var som før. Nei, han kunne ikke riktig like seg, trakk seg mer og mer inn i seg selv og hadde bare selskap med sin katt.

DEN SISTE FISKETUREN

Omtrent halvveis ned mot Son ble de vár noen kråker som holdt et svare leven. Da de kom nærmere, fikk de se Holmsens snekke ligge og drive. Kråkene sloss om fisken som lå i båten. En åre lå og fløt på vannet, og lenger unna duppet en sjøstøvel opp og ned. De rodde borttil.

På et par favners dyp fant de ham. De fikk han opp i båten, men noe liv var det ikke å få i ham. De rodde tilbake til Hølen, og på en stige bar de ham opp til hytten hans. Et par dager senere ble han stedt til hvile på Såner Kirkegård.

Mye var det ikke han etterlot seg; noen kroner i banken, hytte med simpelt innbo, båt og fiskeredskaper. Men dertil etterlot han seg noe av et problem: Hvem var det som skulle ha det som var etter ham?  For noen slektninger var det ikke mulig å finne.

De styrende i Hølen fikk noe å gruble over. Disponent Henriksen på Elverhøy – som nettopp var blitt stedets ordfører – fant løsningen: – Vi lager et fond av dødsboets midler, sa han, og det fondet kaster av seg, bruker vi til å vedlikeholde graven.

Slik ble det. Og slik gikk det til at “Holmsens grav” kom til å figurere i kommunens regnskaper i lang tid fremover. Og graven ble holdt vedlike med passe mellomrom. Siste gang var visstnok i 1939.

Den 8. august dette året har iallfall ordføreren notert i sin dagbok”: “Anvist for “Holmsens grav” til Gabriel Olsen for maling av jernkorset på graven, kr 20,-”.

Men så kom Hølen inn under Vestby kommune, og dette noe uvanlige fondet ble visst ganske bortglemt. For noe mer vedlikehold ble det ikke.

Og jernkorset sto der og ble mer og mer medtatt, rustent og stygt og med “hvitmalt skrift” helt utslettet.

Ukjente folk som kom på kirkegården, undret seg over dette korset og denne graven: Hvem lå vel her? Endelig forbarmet malermester Gabriel Karender seg over korset. På eget initiativ og for egne midler pusset han det opp og malte på det både navn og årstall.

Så kan det da stå der som et anstendig minne om en av Hølens originale skikkelser – og om en svunden og noe mer glansfull Hølen-tid.

Tilrettelagt for LM av Are Strand, 2020

Lokalmagasinet.no (LM) er et uavhengig allment nettmagasin
Ansvarlig redaktør og utgiver: Svein-Harald Strand
Strand Prinfo, Postboks 160, 1556 Son, tlf 64 95 73 48
post@lokalmagasinet.no | www.lokalmagasinet.no
web: info helgeland