|
|
|
Dagny Halds skulptur som ønsker alle sjøfarende velkommen til den gamle hollenderstaden Son.
LM-foto: Sturla Strand ©.
|
|
|
GRENSEN FOR LESERINNLEGG
Publisert torsdag 22.02.07
(LM – Leserbrev fra Hans Chr. Aakre)
Leserbrevskribenter opplever fra tid til annen: ("Innlegget er forkortet. Red."). Det vil si at redaktøren finner at skribenten har brukt unødvendige mange ord, og at en knappere form ikke går ut over budskapet, heller tvert i mot.
Men når redaktøren har "forkortet" innlegget med en eneste setning, er det setningen i seg selv redaktøren ikke liker, ikke lengden.
Slik sett fungerer parentesen som en skjult melding til skribenten om at han har tråkket over en grense for hva redaktøren vil ha på trykk.
Fordi redaktøren er ansvarlig for alt som settes på trykk i avisen, er det langt å foretrekke at tvilsomme passusser tas ut, fremfor at innlegget forkastes. Det er derfor all grunn til å se nærmere på redaktøransvaret knyttet til leserinnleggene.
At uriktige, straffbare, sjikanerende og personangrep lukes ut, er en selvfølge. Det samme gjelder udokumenterte påstander som utgir seg for å være faktiske forhold.
Det interessante grenselandet ligger mellom disse utsagnene og en hensiktsmessig politisk argumentasjon. Vi befinner oss med andre ord i området emnevalg og retorikk, med eller uten vemmelige assosiasjoner.
Følgende to eksempler, fra samme leserinnlegg, illustrerer gråsonen:
► "For profittsugne utbyggere er steder som Son som små barn for siklende pedofile."
Til tross for nærmest kvalmende assosiasjoner, kom setningen på trykk. (Det passerte også, som uproblematisk, her i Lokalmagasinet.no. Red. anm.)
STRØKET AV FLERE REDAKTØRER
Følgende (anonymiserte) utsagn i samme innlegg ble derimot strøket av flere redaktører:
► "På Son xxxx forhandlet kommunen om kapp med xxxxxx for å få undertegnet utbyggingsavtalen med xxxxx før lederen ble sendt i xxxxx for xxxxxx." Dette til tross for at navnet på lederen altså var utelatt.
Utsagnet er ekstremt retorisk formulert, alle faktiske forhold er korrekt og dokumenterbare, men sammensetningen er sprengstoff. Problemet er om redaktøren skyller barnet ut med badevannet.
Hensynsfullheten mot kommunen og den kriminelle gjør at alvorlige samfunnsproblem ikke omtales. Alle skal betraktes som uskyldig til en fellende dom er rettskraftig. Derfor kan vi ikke skrive om straffbare forhold basert på anmeldelse eller siktelse.
Men når vi heller ikke kan skrive etter at ankefristen er gått ut for en fellende dom, er det all grunn til å spørre redaktøren hvilken rolle avisen ønsker å spille i kritisk samfunnsdebatt.
REFUSERTE "MOSS - EN ARKITEKTONISK TSUNAMI"
Innlegget "Moss – en arkitektonisk tsunami", en provokasjon mot Moss kommune og utbyggerne, var aldri i nærheten av å bli publisert i lokale aviser. (Lokalmagasinet.no publiserte dette innlegget som en høyst relevant ytring i den aktuelle, løpende debatt. Red. anm.)
Politikere, utbyggere og andre som søker offentligheten gjennom avisene, må i større utstrekning tåle at det stilles spørsmål ved deres rolle og arbeide. Hvis ledende lokale utbyggere, som vil byen alt godt, selv velger å bo i langt andre mer landlige og bevaringssvennlige kommuner, bør det være lov å skrive det, og resonnere med dette som utgangspunkt.
HAR DEN OFFENTLIGE DEBATT STIVNET?
Det er på tide å spørre om den offentlige debatten har stivnet innenfor predefinerte historisk betingede rammer. I takt med den økende velstand øker den økonomiske interessen i utbyggingsprosjekter og byutvikling voldsomt, med potensielt store skader for allmennhetens interesser, uten at avisdebatten har fått lov til å ta av tilsvarende.
I kraft av sin enorme økonomiske tyngde, og erfaring etter mange utbygginger over hele landet, er profesjonelle utbyggingsselskaper, med en vennligsinnet kommunal administrasjon, en formidabel motstander for en uforberedt, uerfaren, og ikke minst ulønnet, lokalbefolkning.
Avisinnlegg har i Son vist seg å spille en viktig rolle for å samle den folkelige protesten, og for å stille spørsmål ved beslutningsprosessene.
For at avisen skal kunne fungere optimalt i et demokratisk samfunn, som vi liker å betrakte oss som, er det et spørsmål om ikke redaktørene bør løsne litt på slipset og tillate en friskere meningsutveksling.
SON HAVN NORD – ET GODT EKSEMPEL
Son Havn Nord er et godt eksempel på behovet for friere tøyler. Dersom Coop ikke åpner butikk i det "hesligste som er planlagt i Son" (vellet i brev til planutvalget), har Son Havn Nord resultert i bare tapere, et prosjekt som aldri var blitt satt i gang hvis man hadde visst endeliktet før man startet.
Redaktørene, som vi andre, må spørre seg selv om mer kunne vært gjort i den offentlige debatten.
Fungerer Fylkesmannen, og kommunens kontrollutvalg, tilfredsstillende? Hvor står fylkeskommunen? Hvordan fungerer dagens regelverk for reguleringssaker? Eksisterer "Gutteklubben Grei", og i så fall: Hvordan fungerer den i forhold til en demokratisk prosess? Bør utbyggerne tvinges til å finansiere den lokale velforeningens behandling av byggesaken?
Son Havn Nord etterlater en rekke ubesvarte spørsmål, spørsmål vi aldri fikk stilt – underveis.
HANS CHR. AAKRE |
|
