|
|
|
Dagny Halds skulptur som ønsker alle sjøfarende velkommen til den gamle hollenderstaden Son.
LM-foto: Sturla Strand ©.
|
|
|
BLID OG LANGSYNT?
Publisert 8.10.08 (Av Svein-Harald Strand, ansv. red. i Lokalmagasinet.no) Gjennom sitt personlig og utrolig usaklig vridde tilsvar (Sint og nærsynt) til min redaksjonelle Kommentar-artikkel, bare forsterker Dag Larsen flere sterkt kritikkverdige aspekter ved ham som lokal debattant og som rollemodell (forfatteren) i superviktige saker.
I en retorikk like flaut gjennomsiktig som den er skral, kjører han på hersketeknikkens velkjente reduksjonsvariant:
♦ I både form og innhold forsøker han å redusere innholdet i ytringen min. Jeg tiltales ikke bare ved fornavn, men reduseres i den offentlige debatt til snarnavnet "Svein", som jeg i hverdagen i Son ellers lever greit med i muntlig og uformell omgang med venner og bekjente.
♦ Og han både er og er ikke like uformell selv. Hilsen (i små sammenhenger) Dag. Så helt til slutt: Dag Larsen (som han altså skriver i de større sammenhenger.)
♦ Mitt sterke personlige engasjement både privat og her profesjonelt, uttrykt og formet i artikkelen Son og Rockport - et syndrom?, reduseres til nærsynthet!
Sist, men ikke minst så reduseres blide "Svein" og utlegges som et slags dobbeltmenneske. Og som til overmål gjemmer seg med sinnet bak og i Lokalmagasinet!
HVA LIGGER BAK?
Hva som egentlig kan ligge bak det som titter ut og sier hallo til oss på trykk og på nett, som lett bisarre beskjeder (om et liv som bl.a. fotballtrener i fritiden, mens andre skriver om et stormangrep på en liten kystby), ja det har jeg tenkt mye over de siste dagene. En intellektuell utfordring i en for tiden vekslende tilværelse mellom PC og stige med beis i bøtter og spann. (Det blir altså ikke bidrag til en hvitmalt idyll dette, Dag!)
Er han både blid og langsynt? Alltid?
♦ Det ser ut til å kunne bli en journalistisk artikkel av det - med et bredt anslag omkring det som kan være en ny oppdagelse i spennet mellom sosiologi og politikk: larsenisme! Antiidyll!
♦ Men først skal jeg kvittere for hans besøk på bl.a. min private bane.
I en "stor sammenheng" som i en nasjonal avis eller litterært magasin der en skriver under med fullt navn, ville Larsen ganske sikkert selv være den første til å kritisere en slik debatteknikk.
FORFATTEREN SOM ROLLEMODELL
Med sin forfatterstatus burde Larsen være en positiv rollemodell i aktuell og konstruktiv, saklig debatt (som vi trenger så veldig). I stedet ligger han nesten jevnt nede med å ytre seg i det lokale offentlige rom - for så å kaste seg over en som kommer med et litt uheldig valgt eksempel på "Ønske-Son" i Maine, USA.
♦ Larsen unnviker i tillegg, både i Moss Avis og i sitt halvprivate åpne brev til meg, samtidig de tingene som ligger i bunnen for all den frustrasjon - og sinne! - som har tatt bo hos en masse mennesker på grunn av de negative og irreversible ting som skjer i og med Son. (Parallelt med de positive, men reversible eller omskiftelige tingene, og som strengt tatt ikke har noe med dette å gjøre.)
ENGASJEMENT SOM NÆRSYNTHET?
Å nedvurdere kjærlighet til, og et brennende engasjement for, Son med sinne og nærsynthet, er dessuten en nedrig fornærmelse ikke bare mot meg, men mot hele den store opinionen som reiser seg mot det kommunale råkjør vi opplever i utbyggingssaker.
Folk i Son er generelt ikke mer nærsynte eller sinte i forhold til samfunnet rundt dem enn folk flest i Norge, kanskje snarere tvert imot! Og de makter vel også greit og naturlig å se det nære i det store, en øvelse Dag Larsen har kroniske problemer med å komme igjennom.
♦ Bortsett fra at alt lokalt engasjement naturlig nok tar utgangspunkt i heimplassen: Beboere og hyttefolk i Son har et særlig ansvar for å fronte debatten i en sak som nettopp er noe langt mer enn en lokal sak for nærsynte!
HVEM SNAKKER LARSEN MED?
Hvem snakker Larsen med om Son-tingene? Snakker han iblant med Trygve G. Nordby, tro? Nordby, tidligere rådmann, som her i Lokalmagasinet.no har skrevet den glimrende (fordi den peker på det fundamentale) artikkelen
Hva vil politikerne med Son?
♦ Nordbys hovedbudskap er at Son-området med sin beliggenhet og struktur er en stor regional ressurs! Som sted å bo og leve. Som sted å leve sitt hytteliv. Som sted å besøke for en dag eller flere. Som sted å komme tilbake til igjen og igjen.
♦ Ja, som med bl.a. sin beliggenhet, struktur og historie er et sjeldent flott og velegnet allbrukssted for å bo, drive næring og rekreere i.
♦ Et sted som ennå har en stor "oppside" for alt dette, dersom tingene ikke går for fort og ellers går riktig for seg, men som utbyggere og lokale myndigheter er på banen og holder på å radbrekke både på høyre og venstre ving! Alt mens dommeren sover og forsvaret er ute til lunsj.
Son-området er et stort felleseie som ikke bare skal "bevares", men foredles og utvikles ut fra det som gjør at det er så bra! Alt på et svært begrenset areal som ikke har bærekraft for det som nå skjer, og så altfor fort!
ET ÅRELANGT FELTTOG
Larsen er forfatter med en rekke utgivelser bak seg siden han debuterte i 1977 med diktsamlingen "Fra en hvitmalt by" der han, 25 år gammel, på en måte starter hva jeg først nå ser kan være et årelangt felttog mot oss. Det vil si mot oss som mener Son er et veldig mye mer enn et ålreit sted.
♦ Debuterte som forfatter gjorde han to år før han var med og stiftet Sosialistisk Ungdom, den revolusjonære ungdomsorganisasjonen til det atskillig mer moderate moderpartiet Sosialistisk Venstreparti.
♦ Mitt poeng med å "ute" ham for en politisk fortid langt på venstresiden er ikke politisk, tror jeg, men til å føye inn i en norsk profil som likner veldig mye mer enn profilen til en lokal "bygdetulling" vi skal ta alvorlig bare når det er revy.
Larsen har en påvirkningskraft! Han skriver i en STOR sammenheng. Selv når han skriver i Lokalmagasinet.no, bare nummer 3335 på rankingen over norske nettsteder. Men ser han det ikke selv?
INGEN HVITMALT IDYLL
Son har aldri vært noen hvitmalt idyll, var et av budskapene småsammenheng-skribenten Dags alter ego Dag Larsen målbar for nasjonen i 1977. Nasjonen der alle bibliotek gjennom det fine ordet innkjøpsordningen plikter å putte bøker som hans i hyllene og ha dem der. En rimelig "revvolusjonær" greie det der. På den annen side også rimelig reaksjonært, spør du meg. Men nok om det.
I stedet for å være en forfatter som tar sitt samfunnsansvar alvorlig og er rollemodell for bl.a. unge potensielle Ytrings-Kari og Ytre-Per i lokalsamfunnet, eller for den viktige etterveksten av forfattere for den saks skyld, løper han på hjemmebane fra det ene gule kortet etter det andre.
♦ I motsetning til på fotballbanen, kan han ikke utvises. Men kanskje kan han redigeres - uten å tildekke at han egentlig skiter i Son og kanskje endatil i sitt eget reir?
GIDDER SÅVIDT Å SVARE, ALTSÅ
Blant annet viser han en forunderlig sterk grad av manglende vilje til å debattere på alvor de alvorlige tingene folk tar opp - de få som tør å skrive! (Hvor mange flere som ikke tør, etter hans lettvinte avfeiing av Bente Heuchs seriøse bekymringsmelding i Moss Avis, og nå dette tøvet mot meg listet opp i punkter som han, nær sagt i barnas retorikk, melder at han såvidt "gidder" å skrive, ja det skulle jeg gjerne vite.)
Er Dag Larsen ikke bare "litt lat den siste tiden" - er han egentlig også livredd for å ta i tingene? De tingene som debatten og kritikken mot de lokale myndighetene dreier seg om!
SKRIV I MOSS AVIS, DA VEL!
Denne u-tingen (bindestrek her, for distanse til "uting", korrekturleser ...) som ikke bør gå upåtalt, startet altså med Larsens tilsvar til Bente Heuch i Moss Avis. En avis Larsen kritiserer meg for at jeg ikke har sendt min Kommentar-artikkel til!
♦ Hva lokalavisene trykker og ikke trykker, er med på å danne grunnlaget for arbeidet mitt. Skulle jeg
kanskje bedt om å få min artikkkel i kronikk-klassen, og som jeg brukte store deler av en arbeidsdag på, inn i Moss Avis først?
♦ Som han vet, er det i Lokalmagasinet.no jeg er arbeidende redaktør sju dager i uka og bl.a. samler inn, velger ut og kommenterer saker som faller inn under det redaksjonelle konseptet for nettstedet. Dette i tillegg til å være ordstyrer og moderator for andres ytringer når de kommer som leserbrev. Også når de kommer som leserbrev mot meg selv, som bl.a. unnasluntrer på dugnader.
"MITT" LOKALMAGASINET
Dette er oppgaven i "mitt" Lokalmagasinet.no. Et moderne og søkende massekommunikasjonsmedium som står på mange føtter og som ikke kunne være oppe og gå i årevis som "mitt" - bare som lokalsamfunnets fellesgods, egentlig - hver dag året rundt. Et nettsted med stadig nytt innhold og stadig mer skarpt oppdaterte strategier for kommunikasjon og journalistisk vinkling, ville være umulig - og dessuten utenkelig - uten dem jeg har nært og godt med meg og rundt meg hele tiden.
Heldigvis er de der alle ikke minst når både de anonyme og de åpne sjikaner slår inn i e-posten som kalde spyd om morgenen i et blidt, men heftig engasjert hjerte, og får meg til å lure på hvorfor jeg ikke i stedet bruker min nyervervede pensjonisttilværelse til å skrive en roman eller diktsamling. Som kunne komme inn under innkjøpsordningen.
DUGNADSBEKJENNELSER
Jeg får altså et leserbrev til redaktøren som "Svein", med påpekninger av at jeg aldri var å se på dugnader o.l. Det er klart at slikt å lese i "mitt" Lokalmagasinet.no svir, i ei bringe som egentlig er av dugnadsånd.
♦ Men kan det hende at jeg likevel kom til begivenheten - da Larsen var gått for å ta en pils? Og at jeg dukket opp som seks til sju dager i uka-arbeidende småbarnsfar og reporter i Moss Dagblad - eller senere i Moss Avis, eller i (gamle) Vestby Avis i 13 år? Eller enda senere, som redaktør, reporter og stadig "alt for Son-kommentator" i "mitt" kortlivete avisprosjekt Vestby-Kuréren?
Kan det tilogmed tenkes at mine oppgaver lokalt, med å skrive om og ta bilder av det andre gjorde i lokalsamfunnet, ikke minst på lørdager og søndager, fra slutten av 1960-tallet av, ikke skal brukes mot meg som profesjonell observatør og kommentator?
HVOR VAR LARSEN?
Og i forlengelsen av dette:
♦ Hvor var egentlig Larsen da "halve Son" i februar 2006 gikk i demonstrasjonstog mot vanstyret? I alle fall ikke i toget, rimelig nok for en som ikke syntes blokkene på Son Havn Nord og andre sure ting var så ille.
♦ For meg selv var dette kanskje første gang jeg har brutt mitt selvpålagte og faglig begrunnede forbud mot å delta offentlig med to hatter på: Her som både togvandrer og reporter. Men jeg tror heldigvis at verken jeg eller leserne tok skade av det.
♦ Jeg har ingen fortid på Labo stadion å vise til, annet enn som reporter. Ingen ting som teller for "Dag". Da jeg i noen år var utenfor lokaljournalistikken, tillot jeg meg å takke ja til å bli valgt som sekretær i styret i Soon og Omegns Vel. Ellers har jeg holdt meg lengst mulig unna all rolleblanding og dermed kommet meg unna uløselige lojalitetskonflikter.
DUGNADEN SOM JEG SÅ PÅ
Den største og mest effektive dugnaden jeg kan huske, fant forresten sted på Son torg. Dag Larsen var der ikke, og jeg bare så på. Men kameraet og jeg gjorde jobben, og det ble en fotodokumentasjon fra siste "svarthvitt-tidsalder" som kanskje holder på å bli historisk verdifull.
Kjære Dag. Kan du ikke be med deg Trygve på en liten fisketur?
Etterpå kan du skrive en artikkel om hvordan turen var - ikke til Moss Avis, men til Lokalmagasinet.no. Jeg lover akkurat det samme som Moss Avis kan tilby: Ikke ei krone i honorar!
|
|
