– Så feil som det kan bli, Zachariassen
Publisert tirsdag 13.02.07
(LM – Leserbrev fra Hans Chr. Aakre) ØB-redaktør Siri Zachariassen omtaler i lederen 10.2.07 "ryktene" og "bygdesladder" om korrupsjon i Vestby kommune, og de "iltre, bitre og ikke minst feige" som står bak advokat Danielsen. Begge deler er så feil som det kan bli.
Fire store prosjekter i Son, hvorav to i strandsonen, har til felles samme kommunale saksbehandler, arkitekt, ansvarlige søker og entreprenør i tre av prosjektene (det vil si at det fjerde prosjektet ble iverksatt etter at kravet om gransking ble offentlig, og har fått annen entreprenør).
I det siste prosjektet sitter kommunens forhandlingsmotpart i fengsel for korrupsjon i en annen sak.
Selv har jeg verken sett eller formidlet rykter på trykk. Derimot har jeg påpekt et mønster: Vidt forkjellige utbyggere bruker samme aktører, uten å vurdere andre. Dette kan ha en naturlig forklaring, men er så påfallende at jeg i mai 2006 ba kommunen undersøke om det var saksbehandleren som hadde motivert utbyggernes valg.
Dette er ikke rykter, men dokumenterbare fakta.
Utbyggerne vil ikke forklare sine valg, og kommunen vil ikke undersøke, hvilket er svært merkelig, på grensen mot det mistenkelige, da svarene burde være enkle å gi.
Det er viktig å få svarene på bordet, fordi kommunens regulering har gitt grunneier og investorer voldsomme gevinster på bekostning av allmennhetens interesser.
Til redaktørens orientering er det den samme saksbehandler som nekter Hansson å legge ut flytebrygge (s. 5) og som krevde riving av Kjuus-moloen, til tross for at ingen av tiltakene forstyrret allmennhetens tilgang til sjøen.
I hjertet av Son, derimot, på områder av største betydning for allmennheten i Follo og indre Østfold, har saksbehandleren utvist stor engasjement for å bygge ned strandsonene med nesten 20.000 kvm, til dels på peler ut i sjøen.
Når det gjelder Danielsens feige klienter, som redaktøren tillegger mindreverdige hevnmotiver, vil jeg bemerke at Oslo kommune og Siemens, som begge nylig har vært rammet av korrupsjon, har innført ordninger med anonyme tips.
For meg personlig har det vært uproblematisk å stå frem med krav om gransking. Det er imidlertid lett å se at andre kan ha helt legitime grunner for å skjule seg, for eksempel kommunalt ansatte.
Med sitt krav om å stå frem setter redaktøren ufrivillig et hinder for avdekke korrupsjon i det offentlige.
På linje med Sivilombudsmannen, burde landet hatt et sentralt statlig korrupsjonstilsyn for all offentlig virksomhet, hvor poenget må være det motsatte av hva redaktøren oppnår, nemlig lavest mulig terskel for å avsløre kritikkverdige forhold.
Inntil et slikt organ kommer på plass, bør det være stor takhøyde for hvordan varslere vil meddel offentligheten forhold de ønsker undersøkt. Korrupsjon er i utgangspunktet et stort onde det er vanskelig å komme til livs.
En presse som mistenkeliggjør motivet til dem som forsøker å påvise merkelige mønstre, motarbeider i realiteten arbeidet mot korrupsjon.
HANS CHR. AAKRE |
