SINT OG NÆRSYNT!

1. Jeg har ikke sagt at Son er en drabantby til Oslo. Jeg påpeker stedets status som reell forstad og at det neppe er noen vei tilbake. Det er noe annet. Jeg beklager at jeg stadig påpeker det, men det kommer av at noe annet ofte blir sagt. Jeg mener at det har konsekvenser som vi må ta inn over oss og forsøke å gjøre det beste ut av.
2. Vi ga ikke opp Son Poesidager fordi jeg ikke orket å være primus motor lenger. Vi ga opp fordi det var umulig økonomisk å arbeide i årevis for knapper og glansbilder, det gikk ut over noe som heter familieøkonomi. Arbeidet i seg selv var en fryd. Jeg ønsket meg et større overnattingssted her, ikke fordi noen poeter skulle få overnatting (de sov uansett høyt over madrassen) men fordi at så mange utenbys billettkjøpere spurte etter det. De utgjorde majoriteten av publikum. Et hotell ville også dratt med seg et større sponsormarked, ved siden av hovedsponsor, De norske bokklubbene. Det var nok av hjelp å få under dagene, fra gamle og nye soninger, men det lokale næringslivet kunne naturlig nok ikke løfte festivalen økonomisk. Så det var pengene, Svein. Enda en gang var to pluss to fire.
3. Svein mener at jeg ikke har engasjert meg i lokalsamfunnet. Nei, sikkert ikke nok. Men bortsett altså fra disse poesidagene var det mange år som fotballformann og leder av Soon Idrettsforening, enda flere år som fotballtrener. SIF var da stedets største forening. Så var jeg forfatter og medinstruktør for to revyer på slutten av 80-tallet. På 90-tallet var jeg forfatter og medinstruktør i Son Teaterlags barnegruppe, med to revyer og tre oppsetninger med poesi, i alt fem år. På slutten av nittitallet var jeg med i den plangruppa som Arbeiderpartiet nedsatte for å ta en diskusjon om Son, i forkant av kommunevalget. Det var interessant og heftig. Gruppa besto stort sett av alt annet enn medlemmer av AP. I etterkant var jeg også med i plangruppa som Vestby kommune nedsatte, og som pekte på at det ville være riktig med en utbygging av Son havn nord. Etter årtusenskiftet var jeg med på å redde biblioteket fra nedleggelse. Svein mener at det måtte man forvente av meg. Sikkert. Men det var ikke noe i veien med mange andres forventninger til seg selv heller. Bibliotekets venner var på den tida Sons største forening.

Så noen formodninger og spørsmål: Hvis det jeg mener er så fælt, hvorfor kommer det da så mange nye soninger og takker for det? Kan det være at de føler at de nærmest må be noen sytepaver om unnskyldning for å ha flyttet hit? Kan det være fordi de – og jeg – synes debatten er overstadig? Kan det være fordi de synes noen av disse sytepavene er nærsynte trangvikinger?

Svein, du mener mye og sterkt om Son. Det er greit for meg. Det eneste jeg ikke liker er at du tillegger meg hensikter jeg ikke har og prøver å frata andre fakta om hva jeg har gjort. Jeg sier ikke at jeg har gjort mye. I den siste tida har jeg vært lidderlig slapp. Det har flere grunner som jeg ikke akter å stå til rette for.Den første revyen jeg var med på het ”Soon er livet” Det er ikke helt riktig. Livet er mye mer interessant enn Son. Det er så rart at den andre fikk den clairvoyante tittelen ”Æresoonøye? ”  Likevel kan jeg ikke la være å minnes at i de åra jeg var mest aktiv, så jeg aldri Svein på dugnadene, møtene, treningene, billettsalget, stolstablinga og alt det andre arbeidet Sveins engasjement kunne jeg bare lese. Kanskje bestemte jeg meg for å lære litt av Svein. Rent bortsett fra at jeg nok ikke har så mye å melde til stadighet.