Sturla Strand på riktig sted til riktig tid. Gerner Brygge i Moss. Han ser motivet, komponerer og eksponerer. Fem minutter senere er tåken og det trolske lyset forsvunnet; kanskje kommer det aldri tilbake. Resultatet: "Misty Harbour", senere bestilt til å vises i en kollektivutstilling i San Diego, USA, i 2008.
Han vil formidle atmosfære
Fotograf Sturla Strands utstilling i Son, juni 2011. Anmeldt mot et bakteppe av
Momentums lokale latterligheter og anti-kunstens globale hegemoni
Publisert 29.06.11 (Edmund Schilvold, tekst og reportasjefoto) Fotografen og soningen Sturla Strand har i senere år høstet internasjonal anerkjennelse via sin deltakelse i ulike fotokonkurranser – især innen kunstfoto i svart-hvitt. Nå er utvalgte bilder fra perioden 2007–2011 stilt ut på veggene til Silkeveien i Son sentrum.
♦ Noe av det jeg fra første stund la merke til ved hans fotografier er den utstrakte bruk av svart-hvitt i stedet for farger, de myke og forsiktige valørene i mange av disse svart-hvitt-bildene, og hans vektlegging av både teknisk og komposisjonell fullendthet.
♦ I en verden der det som presenteres som ”kunst” altfor ofte egentlig er en form for ”anti-kunst” – utslag av en anti-kultur som langt på vei ser på seg selv som ”avantgarde”, men som i realiteten er blitt en del av etablissementet, og som ikke bare ignorerer, men forakter og søker å tilintetgjøre alt det man tidligere assosierte med kunst, herunder dyktighet, håndverk, tradisjoner, komposisjon, skjønnhet, ærefrykt og raffinement – i en slik verden er det nærmest en lettelse og en befrielse å finne og besøke utstillingene til sanne kunstneriske talenter som Sturla Strand.
♦ Dette ikke så mye fordi jeg lar meg provosere eller hegne inn av den nå nesten allestedsnærværende anti-kunsten, lokalt eksemplifisert ved Momentum i Moss, og Østfolds Punkt Ø.
♦ Nei, jeg møter den snarere med et rolig, gjenkjennende blikk, og hvis jeg i det hele tatt føler noe når jeg ser den, er det en sorg over å se at det den representerer blir opphøyet, eventuelt kombinert med en psykisk utmattelse knyttet til den stadige repetisjonen av slik opphøyelse.
UTHULET OG GRUNNLEGGENDE FORANDRET
Jeg ser de samme underliggende holdningene og agendaene, det samme depressive, for ikke å si destruktive, bakenforliggende tankene. Igjen og igjen, og jeg gremmes – hvis jeg har overskudd til det – over at noe som begynte som et opprør for mange tiår siden, i dag har fått en nær hegemonisk posisjon i kunstverdenen. Eller det som var kunstverdenen og som i dag er så uthulet og grunnleggende forandret at det knapt fortjener en slik betegnelse.
♦ Den engelske filosofen Roger Scruton er en av få nålevende intellektuelle som har analysert denne situasjonen utførlig. Hans bøker treffer etter undertegnedes mening spikeren på hodet, og anbefales på det sterkeste.
Bildet nedenfor: Roses Study
 ♦ Det er i denne pikante og merkverdige sammenhengen – som gjør vår tid til noe nesten unikt sett i forhold til tidligere epoker – at man må se kunstnere som Sturla Strand, og den kunstformen de er involvert i.
Det enkle faktum at de gjør en innsats for å ta bilder som er teknisk utmerkede, og som er komponert i henhold til klassiske prinsipper, gjør slike kunstnere til de reelle avantgardistene i dagens samfunn.
♦ Når de så i tillegg oppsøker – og søker å formidle – ideer som det vakre, det sublime og det mystiske, da har de beveget seg så langt vekk fra akseptert metode og oppførsel at de som vokter porten til berømmelse i dagens ”kunst”-etablissement helst unngår å komme i berøring med dem i det hele tatt. Selv ikke med ildtang.
HVA HAN KUNNE HA GJORT
Sturla Strand kunne ha dratt til Oslo sentrum med et billig kompaktkamera, og tatt halvt uskarpe, delvis utbrente bilder av forslummede bakgater eller rusmisbrukere på offentlige toaletter.
♦ Og med det rette konseptet – og ikke minst de rette bekjentskapene – ville han trolig raskt ha blitt en ”rising star” innen moderne skandinavisk anti-kunst. Han ville ha blitt invitert til alle de ”riktige” festene, og fått stiftet bekjentskap med alle de ”radikale” forståsegpåerne.
Det Sturla Strand nå gjør, er i realiteten noe langt mer radikalt og vanskelig. Han gjør det han innerst inne føler er det riktige.
♦ Kanskje kan man si at han følger sine høyeste lengsler. Han oppsøker det han selv definerer som ekte, naturlig og estetisk. Han vil formidle atmosfære. Han ofrer tid og energi på det å oppnå kvalitet.
DE 17 BILDENE HOS SILKEVEIEN
De 17 bildene Sturla Strand har valgt ut til utstillingen holder alle en høy standard, både teknisk sett og estetisk sett. Her er det ingen tegn til slurvete fokusering eller halvgod eksponering. Utsnittene og komposisjonene er også gode, og vi ser tegn på at prinsipper som det gylne snitt og asymmetrisk balanse er flittig benyttet.
♦ Utskriftskvaliteten er det heller ikke mye å utsette på. Jeg lurer dog på om ikke det kanskje kunne ha vært en idé med bruk av et enda tykkere papir, med et mer uvanlig uttrykk. Kanskje enten et matt papir eller et barytt-papir. Dette er imidlertid for pirk å regne.
Jeg spør meg imidlertid om utstillingen som helhet har den sammenhengskraften og den enheten som den kunne ha hatt.
♦ På den ene siden har jeg selvfølgelig forståelse for at kunstneren ønsker å vise noe av bredden i det han har gjort. På den annen side er det ofte et stort pluss når kunstneren klarer å gi utstillingen en slags rød tråd, klarer å sørge for at det finnes et tema som går igjen i alle bildene. Et tema som alle de ulike bildene, på hver sin måte, sier noe om. Slik at bildene ikke bare står som enkeltbilder, men som deler av et større opus.
 POTPURRI MED TRE HOVEDKOMPONENTER
Utstillingen, slik den nå framstår, danner en potpurri med tre hovedkomponenter: Til dels vidt forskjellige motivtyper, farger versus svart-hvitt og lerret-print versus innrammet papir-print.
♦ Jeg tror at utstillingen ville ha framstått som enda mer gjennomført og spesiell dersom én eller flere av disse distraherende faktorene hadde vært unngått. Sturla Strand har et betydelig bildearkiv, så det er neppe en mangel på materiale som er årsaken til situasjonen.
♦ Disse kritiske betraktningene bør imidlertid ikke gjøre kjøpere av enkeltbilder betenkt. Alle Sturla Strands bilder holder som sagt høy kvalitet, og de beste bildene er eksempler på hvordan gode fotografier er noe langt mer enn resultatet av en rent mekanisk-objektiv prosess. De er, slik bare fotografier kan være, på én og samme tid både ”vinduer” og ”speil”.
♦ Bildene viser ikke bare utsnitt av en virkelighet som en gang, på et eller annet tidspunkt, faktisk eksisterte. De er også – på en subtil, indirekte måte – ”speilbilder” av fotografen selv, av fotografens tanker og følelser.
♦ Kanskje kan man gå så langt som til å si at det først er når virkeligheten tolkes av en følsom og kreativ sjel at man beveger seg vekk fra ren kopiering – som uansett er dømt til å mislykkes når man har med naturen å gjøre, og som kan utføres bedre av en robot enn av et menneske – og i retning sann kunst.
ALLEREDE FØR BILDET TAS
Innen foto kalles slik tolkning ofte – altfor ofte – ”manipulering”. I realiteten er manipulering en naturlig og uunngåelig del av nær sagt all fotografering – analog såvel som digital. For manipuleringen av virkeligheten begynner allerede før bildet tas, ved at fotografen velger et bestemt sted, et bestemt lys, en bestemt vinkel, et bestemt utsnitt, en bestemt brennvidde, en bestemt blenderåpning – og så videre, ad infinitum.
♦ Som på alle andre områder der mennesker uttrykker kreativitet, kan ”manipuleringen” – tolkningen – være mer eller mindre vellykket. Den kan være synlig eller usynlig, subtil eller påtrengende, forsiktig eller overdreven.
I tilfellet Sturla Strand skjer hoveddelen av tolkningen med filmen, kameraet og stativet, ute i felten. Der gjør han bildet så ferdig som mulig.
♦ For andre utgjør prosessen i mørkerommet – som i dag ofte eksisterer kun i digital versjon – en minst like viktig del av tolkningen som den som finner sted foran motivet. Det ene er ikke nødvendigvis noe mer ”riktig” enn det andre. Til syvende og sist må det, som i all sann kunst, være sluttresultatet som er det avgjørende – ikke hvilken ”maling” man har brukt eller hvor mange skisser man har laget.
Bildet nedenfor: Trees.
 ♦ Sturla Strand har utvilsomt nådd et høyt nivå, og for undertegnede representerer hans ambisjoner om å lykkes internasjonalt noe grunnleggende positivt, noe som bør applauderes istedenfor å ”jantes”.
♦ Ambisjonene forteller om en modig personlighet med en sterk skapertrang – en personlighet som ikke er i stand til å slå seg til ro med middelmådighet og overflatiskhet. Slike personligheter trenger Norge utvilsomt langt, langt flere av. Men det samme Norge har en lei tendens til å prøve å kvele dem allerede i startfasen. Ibsen rømte som kjent landet før landet rakk å overmanne han.
♦ For noen avsnitt siden nevnte jeg lengsel som en bakenforliggende faktor i kunsten. Dersom Sturla Strand fortsetter å forfølge sine dypeste og beste lengsler – dersom han fortsetter sin søken etter det fullendte, det sublime, det inspirerende og det ekte – da tør jeg tro at han har en strålende framtid i vente.
EN LITE SYNLIG, MEN VOLDSOM TØRST
For i vår tid – som langt på vei er formet av anti-kunstens og ikke minst anti-arkitekturens trang til å dekonstruere, skjende og fornedre – der finnes det en lite synlig, men egentlig voldsom tørst etter kunst som er oppløftende, inspirerende og oppbyggende. Kunst som vedkjenner seg og respekterer kunstens flere tusen år lange historie, og som gjenoppdager de evige spørsmål og de evige kvaliteter.
♦ Lengsel har vært drivkraften bak mye, hvis ikke det meste, av det beste mennesker har produsert gjennom tidene. Den positive, men ofte intense og fortvilte lengselen etter noe annet og noe mer enn det vi finner i rennesteinen og i hverdagen.
♦ Og slik vil det også være i framtiden.
♦ Hamsun tok feil da han påsto at alt ville være glemt etter hundre år. Sann kvalitet blir sjelden glemt. Men tiden skiller effektivt og nådeløst klinten fra hveten. Når Momentum og andre flopper, spillopper og døgnfluer for lengst er oppslukt av historiens tåke, vil kanskje de beste av Sturla Strands og andre kunstneres verker fortsatt bli sett og verdsatt – i Son eller andre steder i verden – av dem som er i stand til å gjenkjenne sann kunst når de ser den, fordi de har noe sant rotfestet i sitt hjerte.
EDMUND SCHILVOLD
|
